Den Unge Gartneren Som Ble En Helt I Willowshade

I den fredelige landsbyen Willowshade, som lå mellom de rullende grønne åsene i et fjernt land, bodde det en ung jente ved navn Lila. Hun var en stille sjel, ofte oversett av de travle landsbyboerne. Lila var verken spesielt sterk, eller dyktig i noe håndverk som smeden eller bakeren. Hun tilbrakte mesteparten av dagene sine med å stelle den lille hagen bak familiens beskjeden hytte, hvor hun dyrket urter og blomster. Hun hadde alltid følt at hun ikke helt hørte til, som om de små hendene og den stille stemmen hennes ikke kunne bidra mye til verden rundt henne. Men skjebnen, som ofte skjer, hadde andre planer for henne. En lys morgen, mens landsbyen forberedte seg til den årlige høstfestivalen, ble himmelen plutselig mørk. Tykke, virvlende skyer dekket solen, og en kald vind feide gjennom Willowshade. Landsbyboerne samlet seg på torget, mumlende nervøst. Så, fra skyggen av skogen, dukket en skikkelse opp en høy mann kledd i mørk rustning, med øyne som lyste som glør. "Jeg er Lord Malgrin," proklamerte mannen med en stemme som buldret som torden. "Innen solnedgang i morgen, må dere overgi landsbyen og eiendommene deres til meg, eller møte min vrede. " Landsbyboerne gispte i skrekk. Willowshade hadde alltid vært et sted for fred, uberørt av krig eller erobring. Ordføreren, en eldre mann med et vennlig ansikt, trådte frem. "Vær så snill, Lord Malgrin, vi er bare enkle folk. Vi har ingen våpen, ingen hær. Spar oss, jeg ber deg. " Malgrin sneiet. "Da har dere inntil solnedgang i morgen til å levere en mester som vil kjempe mot meg. Hvis ingen trår frem, er landsbyen deres min. " Med det snudde han seg og forsvant inn i skogen, og etterlot landsbyboerne i sjokkert stillhet. Den kvelden var landsbyen tung av fortvilelse. Ingen turte å melde seg for å møte Malgrin. Smeden var sterk, men han innrømmet at han var ingen match for en kriger av Malgrins kaliber. Jegeren, dyktig med bue, ristet på hodet og sa at han ikke ville risikere livet i det som så ut som en håpløs kamp. Selv ordføreren så beseiret ut. Lila satt stille i hjørnet av den overfylte møtesalen, hjertet hennes banket. En liten stemme inne i henne hvisket, "Du må prøve. " Hun ristet på hodet og avviste tanken. Hun var ingen kriger. Hun var bare en gartner. Hva kunne hun muligens gjøre mot noen som Malgrin? Men ettersom natten skred frem og landsbyboernes fortvilelse dykket dypere, ble stemmen høyere. Til slutt reiste Lila seg, beina skalv. "Jeg vil gjøre det," sa hun, stemmen hennes knapt over en hvisking. Rommet falt stille. Alle øyne vendte seg mot henne, fylt med en blanding av vantro og medfølelse. "Du, Lila?" spurte ordføreren forsiktig. "Du er modig, barn, men dette er ikke en oppgave for en gartner. " "Jeg er kanskje ikke sterk," sa Lila, stemmen hennes ble stødigere, "men jeg kan ikke stå stille og gjøre ingenting mens landsbyen vår blir tatt. Jeg vil møte ham. " Landsbyboerne prøvde å overtale henne, men Lila var resolutt. Hun brukte resten av natten på å samle forsyninger farens gamle lær rustning, et rustent sverd fra smeden, og en pose med urter fra hagen hennes. Hun visste ikke hvordan hun ville vinne, men hun visste at hun måtte prøve. Ved daggry satte hun ut mot klaringen i skogen hvor Malgrin hadde sagt at duellen skulle finne sted. Landsbyboerne så henne gå, ansiktene deres preget av bekymring. Mens hun gikk gjennom skogen, følte Lila frykten vokse. Hun hadde aldri engang holdt et sverd før, enn si kjempet med et. Men da hun berørte posen med urter ved siden av seg, husket hun morens ord "Selv det minste frøet kan vokse til det mektigste treet. " Da hun kom til klaringen, var Malgrin allerede der, den mørke rustningen hans skinte i det bleke lyset. Han lo da han så henne. "Dette er din mester? Et barn med et rustent blad? Dette vil bli over raskt. " Lila svelget frykten sin og steg frem. "Jeg ser kanskje ikke ut som mye, men jeg vil kjempe for hjemmet mitt. " Duellen begynte, og det ble umiddelbart klart at Lila var underlegen. Malgrins slag var sterke, og hun klarte knapt å unngå dem. Sverdet hennes føltes tungt i hendene, og slagene hennes var klønete. Men etter hvert som kampen pågikk, begynte hun å legge merke til noe Malgrin var overmodig. Han undervurderte henne, og etterlot åpninger i forsvaret sitt. Husker urtene sine, Lila strøkte raskt en håndfull pulverisert valerianarot i luften. Urten var kjent for sine beroligende egenskaper, men i konsentrerte doser kunne den gjøre selv den sterkeste krigeren slapp. Malgrin lo da pulveret la seg rundt ham, men snart begynte bevegelsene hans å avta. Med en gang benyttet Lila seg av muligheten, og brukte kunnskapen sin om skogen til å omgå ham. Hun lokket ham inn i en kratt av torner, hvor den tunge rustningen hans ble til en ulempe. Mens han slet med å frigjøre seg, ga hun et avgjørende slag mot sverdhanden hans, og gjorde ham avvæpnet. Malgrin falt på kne, øynene hans vidåpne av sjokk. "Du. du har beseiret meg," sa han, stemmen hans fylt med vantro. "Gå bort fra dette stedet," sa Lila, stemmen hennes fast. "Og tru aldri landsbyen min igjen. " Malgrin nikket, hans stolthet knust. Han reiste seg og trakk seg tilbake inn i skogen, og forsvant i skyggene. Da Lila kom tilbake til Willowshade, brøt landsbyboerne ut i jubel. De løftet henne opp på skuldrene sine, og proklamerte henne som helten i landsbyen. For første gang følte Lila en følelse av tilhørighet. Hun innså at mot ikke handlet om å være den sterkeste eller mest dyktige det handlet om å stå opp for det du tror på, selv når du er redd. Fra den dagen var Lila ikke lenger bare den stille gartneren. Hun ble et symbol på mot og motstandskraft, et bevis på at selv det minste frøet kan vokse til det mektigste treet. Og Willowshade forble et sted for fred, beskyttet av minnet om en usannsynlig helt som hadde reddet dem alle.