Det var en gang en koselig liten by som lå i en dal, hvor det bodde en seks år gammel jente ved navn Mia. Mia hadde store brune øyne som glitret av nysgjerrighet og langt bølgete hår som moren hennes flettet hver natt før leggetid. Mia elsket leggetid. For henne var det ikke bare tid for å sove, det var tid for drømmer, hvor fantasien hennes kunne ta henne til magiske steder og møte vidunderlige karakterer.
Hver kveld før hun la seg, satt Mia ved vinduet og så opp på stjernene. Hun elsket hvordan de blinket som små diamanter spredt over himmelen. "Sover stjernene noen gang, mamma?" spurte Mia en kveld mens moren hennes la henne i seng.
Moren smilte og kysset henne på pannen. "Nei, kjære. Stjernene holder vakten over oss hele natten. De er som små beskyttere som sørger for at vi får søte drømmer."
Mia smilte ved tanken og sovnet, holdende fast i sin favorittlekete kanin, BunBun. Men en kveld skjedde det noe uvanlig. Da Mia lå i sengen og så på stjernene, la hun merke til at en av dem blinket og ble svakere. Så en annen. Og en annen. Snart hadde flere stjerner på nattehimmelen sluttet å blinke.
"Mamma!" ropte Mia og løp til moren. "Stjernene slukker!"
Moren så ut av vinduet, men så ingenting uvanlig. "Stjernene ser fine ut for meg, kjære. Kanskje du bare trenger å få litt hvile."
Mia rynket pannen. Hun var sikker på at noe var galt. Den natten, mens hun lå i sengen og undret seg over stjernene, fylte et mykt lys rommet hennes. Forbauset satte Mia seg opp for å se en liten, lysende skikkelse stå ved foten av sengen hennes. Den var omtrent på størrelse med en fugl, med glitrende vinger og en krone laget av stjernelys.
Mias øyne ble vide. "En budbringer fra stjernene? Hvorfor er du her?"
Astra flagret med vingene, og etterlot glitrende spor av lys i luften. "Stjernene blir svake fordi Drømfangeren har forsvunnet. Drømfangeren er et magisk nett som samler alle lykkelige drømmer i verden og sender dem til stjernene. Uten det kan ikke stjernene skinne sterkt."
Mia holdt BunBun tett. "Det er forferdelig! Kan ikke du finne den?"
Astra ristet på det lille hodet sitt. "Jeg er for liten til å lete i verden alene. Men jeg kom til deg fordi jeg har sett deg fra stjernene, og jeg vet at du har et snilt og modig hjerte. Vil du hjelpe meg med å finne Drømfangeren?"
Mia nikket uten nøling. "Selvfølgelig! Men hvor skal vi begynne?"
Astra smilte. "Hold fast i meg, så tar jeg deg med til Drømmeriket. Det er der Drømfangeren sist ble sett."
Mia klatret ut av sengen, fortsatt holdende fast i BunBun, og strakte ut hånden sin. Astra berørte den forsiktig, og i løpet av et øyeblikk forsvant rommet hennes. Hun fant seg selv svevende i en magisk verden fylt med virvlende farger, som et gigantisk maleri i bevegelse. Luften luktet søtt, som blomster og honning, og små glitringer svevde rundt henne.
Mia frøs ved tanken. "Hvordan finner vi Drømfangeren?"
Astra ledet Mia til en glitrende gyllen bro som så ut til å flyte i luften. På den andre siden av broen var et glitrende palass laget av lys. Inni møtte de Drømmenes Voktere, en gruppe milde, lysende vesener som så ut til å være laget av skyer og stjerner.
Vokteren ristet på hodet. "Vi vet ikke. Men vi vet at den ble tatt av Skyggeveveren, en skapning som bor i Hviskernes Hule. Du må dra dit for å hente den. Men vær forsiktig, Skyggeveveren vil ikke gi den opp lett."
Mia følte seg litt nervøs, men nikket. "Jeg skal gjøre det. Stjernene trenger lyset sitt tilbake."
Vokterne ga Mia en liten, glitrende stjerne. "Dette vil guide deg og holde deg trygg. Tro på deg selv, så vil du lykkes."
Med Astra ved sin side begynte Mia reisen til Hviskernes Hule. Stien var svingete og fylt med merkelige syn. Hun passerte elver som fløt med flytende sølv, felt med blomster som sang stille, og trær som glitret som krystall. Men da hun kom nærmere hulen, ble luften kaldere, og fargene rundt henne ble falmet.
Endelig nådde Mia og Astra inngangen til Hviskernes Hule. Det var mørkt og skummelt, med merkelige lyder som ekko fra innsiden. Mia holdt den glitrende stjernen tett og tok et dypt pust. "Jeg er klar," sa hun.
Inne i hulen så skygger ut til å danse på veggene, og hvisking fylte luften. "Hvem kommer inn i min hule?" growlet en dyp stemme.
Fra mørket dukket Skyggeveveren opp. Det var en høy, skyggefull skikkelse med glitrende røde øyne. "Drømfangeren tilhører meg nå," sa den. "Uten den vil det ikke bli drømmer, bare skygger."
Skyggeveveren lo. "Og hva vil du gjøre for å stoppe meg, lille jente?"
Mia så på Astra, som nikket oppmuntrende. Hun strakte ut den glitrende stjernen Vokterne hadde gitt henne. "Jeg tror på kraften av drømmer," sa hun. "Og jeg tror på vennlighet og mot."
Stjernen i hånden hennes begynte å skinne sterkere og sterkere, og fylte hulen med lys. Skyggene trakk seg tilbake, og Skyggeveveren hissede. "Stopp! Lyset er for sterkt!"
Med et siste hissing trakk Skyggeveveren seg tilbake inn i mørket, og etterlot et glitrende nett som skinte som millioner av små regnbuer. Mia plukket det forsiktig opp. "Vi klarte det!" sa hun, smilende til Astra.
Astra ledet Mia tilbake til Drømmeriket, hvor Drømmenes Voktere ventet. Mia ga dem Drømfangeren, og de plasserte den tilbake på sin rette plass i himmelen. Umiddelbart forsvant de mørke skyene, og stjernene begynte å blinke sterkt igjen.
Mia følte en varm glød i brystet da Astra berørte hånden hennes. "Det er på tide å dra hjem," sa Astra. "Men husk, stjernene vil alltid passe på deg."
I et blunk var Mia tilbake i sengen sin, det myke lyset fra stjernene skinte gjennom vinduet. Hun så på BunBun og smilte. "For en magisk eventyr," hvisket hun.
Den natten sov Mia dypt og drømte om glitrende stjerner, magiske riker og kraften av vennlighet. Og fra den gangen av, hver gang hun så opp på nattehimmelen, minnet hun at selv den minste personen kan gjøre en stor forskjell.
Slutt.
