Det var en gang, i en koselig liten by omkranset av rullende åser og glitrende elver, bodde det en gutt ved navn Henry. Henry var 6 år gammel, med krøllete blondt hår og lyseblå øyne fulle av nysgjerrighet. Hver kveld, før han la seg, så Henry ut av vinduet sitt mot den vidstrakte, blinkende himmelen. Han elsket å se på stjernene når de lyste opp verden med sitt milde skjær. Favoritten hans var Polarstjernen, som så ut til å skinne sterkest.
Henry sa ofte til mammaen sin "Når jeg blir stor, skal jeg besøke stjernene! Jeg skal reise gjennom verdensrommet og møte dem en etter en!"
Mammaen hans smilte mildt, la ham i seng, og sa "Kanskje du vil besøke dem i drømmene dine, min lille eventyrer."
Det Henry ikke visste, var at denne natten ville være ulik noen annen.
Mens månen steg høyere opp i himmelen, lå Henry i sengen sin, godt pakket inn under det varme, blå teppet sitt. Akkurat da han begynte å falle i søvn, fylte et mykt, sølvaktig lys rommet hans. Han åpnet sakte øynene og så noe utrolig en liten stjerne, ikke større enn hånden hans, svevende nær vinduet.
"Hei, Henry," sa stjernen med en stemme som lignet en musikkboks. Lyset hennes skinte mykt, ikke for sterkt til å skade øynene hans, men nok til å få hele rommet til å glitre.
Henry satte seg opp, med store øyne. "Du er... du er en stjerne! Er du ekte?" spurte han, nesten ikke troende på det han så.
Stjernen lo. "Å, jeg er veldig ekte! Jeg heter Nova, og jeg har kommet for å be om hjelpen din."
"Hjelp? Meg?" spurte Henry og pekte på seg selv.
"Ja," sa Nova og svevde forsiktig i luften. "Én av stjernene, min søster Stella, har mistet veien. Hun falt ned fra himmelen og vet ikke hvordan hun skal komme seg tilbake. Himmelen vil ikke være komplett uten henne. Vil du komme med meg for å hjelpe henne tilbake?"
Henry fikk hjertet til å banke av spenning. "Selvfølgelig, jeg vil hjelpe! Men hvordan kommer vi dit?"
Nova snurret rundt og etterlot seg en sti av glitrende støv i luften. "Hold fast i lyset mitt, så tar jeg deg med til stjernene."
Henry strakte ut hånden, og så snart han berørte Nova, følte han seg løfte seg opp fra sengen. Rommet forsvant, og før han visste ordet av det, svevde han gjennom den kjølige natteluften, holdende fast i Novas lys. Han passerte trær, tak og skyer, til han fant seg selv svevende på et magisk sted høyt oppe over verden.
Nattens himmel føltes levende. Stjerner blinket og danset, kometer suste forbi, og planeter snurret sakte i det fjerne. Henry kunne knapt tro sine egne øyne.
"Wow!" utbrøt han. "Dette er vakrere enn jeg noen gang har forestilt meg."
Nova smilte. "Nattens himmel er vårt hjem. Nå, la oss finne Stella."
Mens de gled gjennom himmelen, kom de over en halvmåne som smilte ned til dem.
"Hei, Henry," sa månen med en beroligende, lav stemme. "Hva bringer deg hit i kveld?"
"Vi leter etter Stella," forklarte Henry. "Hun er tapt og kan ikke finne veien tilbake til himmelen."
Månen lente seg tankefullt. "Åh, ja, jeg så en lys sterk stjerne falle mot Ønskeskogen. Dere bør se der."
"Takk, herr Måne!" sa Henry og Nova sammen før de suste mot Ønskeskogen.
Da de kom frem, så Henry at skogen glødet svakt med små lys hver eneste en et ønske gjort av noen på jorden. Trærne glitret som om de var dekorert med ildfluer, og luften luktet søtt, som blomstrende blomster.
Plutselig hørte Henry og Nova en myk, trist stemme. "Hallo? Er det noen der?"
"Det er Stella!" sa Nova og hastet mot stemmen.
De fant en vakker stjerne som satt på et mykt moseområde under et digert tre. Stellas lys var svakt, og hun så bekymret ut.
"Stella!" ropte Nova og svømte nært henne. "Vi har lett etter deg! Er du ok?"
"Jeg... jeg gikk meg bort," sa Stella, stemmen hennes skalv. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg tilbake til himmelen."
"Ikke bekymre deg," sa Henry forsiktig. "Vi vil hjelpe deg. Det er derfor vi er her."
Stella lyste litt opp. "Takk, men... det er et problem. Lyset mitt er for svakt nå. Jeg kan ikke svveve opp igjen alene."
Henry rynket pannen og tenkte hardt. "Hvordan kan vi gjøre lyset ditt sterkt igjen?"
Nova tenkte i et øyeblikk. "Stjerner skinner når de føler håp, lykke og vennlighet. Kanskje vi kan finne noe her i Ønskeskogen som kan hjelpe Stella med å føle de tingene igjen."
Henry så seg rundt. Skogen var fylt med glitrende lys, hver representerte et ønske. Han gikk til det nærmeste treet og strakte seg ut for å berøre ett av lysene. Da han gjorde det, hørte han en hvisking "Jeg ønsker at familien min skal være lykkelig."
Henry smilte. "Disse ønskene er fulle av vennlighet og håp! Kanskje Stella kan holde et av dem."
Nova nikket begeistret. "La oss prøve!"
Henry plukket forsiktig det glitrende ønsket fra treet og brakte det til Stella. Så snart hun berørte det, ble lyset hennes litt sterkere.
De gikk fra tre til tre, samlet flere ønsker ønsker for kjærlighet, for glede, for latter. Hver eneste en gjorde Stellas lys sterkere og sterkere. Til slutt, etter å ha berørt et ønske som hvisket "Jeg ønsker at alle skal føle seg elsket," skinte Stellas lys like sterkt som Polarstjernen.
"Jeg føler meg sterk igjen!" utbrøt Stella mens hun snurret i luften. "Takk, Henry. Takk, Nova."
"Er du klar til å dra hjem nå?" spurte Henry.
"Ja," sa Stella, stemmen hennes var full av lykke. "Men hvordan kommer vi tilbake?"
Nova smilte. "Vi skal bruke Himmelsbroen."
Henry så seg rundt. "Himmelsbroen? Hvor er den?"
Nova pekte oppover, og Henry så en fantastisk regnbueliknende bro laget av glitrende stjerneslys. Den strakte seg over hele himmelen, og ledet tilbake til stjernehimmelen.
"Wow," hvisket Henry. "Den er vakker."
De tre svevde opp til Himmelsbroen. Da de krysset den, følte Henry at han gikk gjennom en drøm. Stjernene rundt ham blinket fornøyd, som om de ønsket Stella velkommen tilbake hjem.
Da de nådde de andre stjernene, samlet de seg rundt Stella, heiet og sang med myke, melodiske stemmer. Stella snudde seg til Henry og sa "Jeg vil aldri glemme vennligheten din. Takk for at du hjalp meg å finne veien hjem."
Henry smilte. "Jeg er glad for at jeg kunne hjelpe."
Nova svevde nær Henry. "Det er på tide å ta deg tilbake til sengen din, lille eventyrer."
Henry nikket, og følte seg litt trist over at reisen hans var over, men glad for at han hadde vært en del av noe så magisk.
I løpet av et øyeblikk brakte Nova Henry tilbake til det koselige rommet sitt. Han klatret opp i sengen, hjertet fullt av undring.
"God natt, Henry," sa Nova mykt, lyset hennes glitret. "Og takk for at du brakte lys tilbake til himmelen."
"God natt, Nova," hvisket Henry mens han gled inn i søvnen.
Neste morgen, da Henry våknet, så han ut av vinduet sitt og så Polarstjernen skinne sterkt, selv i dagslys. Han smilte, vel vitende om at det ikke var en drøm det var natten han hjalp en stjerne tilbake hjem.
Og fra den dagen av, hver gang Henry så på nattehimmelen, husket han eventyret sitt og visste at selv den minste handling av vennlighet kunne få stjernene til å skinne klarere.
Slutt.
