Det var en gang, i en liten landsby omkranset av åser og elver, en nysgjerrig seks år gammel jente ved navn Abby. Hun hadde lys blå øyne og gyllent hår som alltid så ut til å være flokete etter hennes endeløse eventyr ute. Abby elsket historier om magi, og bestemor hennes fortalte ofte godnattsagaer om et sted kalt den Smaragdgrønne Skogen. Det ble sagt at skogen var levende med magiske trær som hvisket, bekker som sang, og skapninger som kunne snakke med deg dersom du hadde et snilt hjerte.
"Bestemor," spurte Abby, "tror du at magi er ekte?"
Bestemor hennes smilte mysterisk og svarte, "Magi er overalt rundt oss, Abby. Du må bare tro på det for å se det."
Abby elsket tanken på magi, men hadde aldri sett det selv. Hun vandret ofte nær kanten av den Smaragdgrønne Skogen, i håp om å få et glimt av noe magisk. Moren hennes advarte alltid, "Ikke gå for langt, Abby. Skogen kan være mystisk og lur."
En solfylt morgen bestemte Abby seg for at hun var klar for et eventyr. Hun pakket sin lille ryggsekk med et eple, en flaske vann og sin favorittnotatbok, hvor hun likte å tegne bilder og skrive ned sine oppdagelser. "I dag skal jeg finne magi," sa hun til katten sin, Whiskers, som mjauet lattemeget til svar.
Da hun gikk mot kanten av skogen, merket Abby hvor fredelig alt føltes. Fuglene kvitret, solen var varm mot ansiktet hennes, og vinden danset gjennom de høye trærne. Hun tok et dypt åndedrag og trådte inn i den Smaragdgrønne Skogen. I det øyeblikket hun gjorde det, føltes det som å gå inn i en annen verden. Luften luktet søtere, fargene rundt henne virket lysere, og alt var merkelig stille, som om skogen holdt pusten.
"Hallo?" ropte Abby, halvveis ønskende at noen eller noe ville svare.
Til hennes overraskelse hørte hun en stemme. En myk, musikalsk stemme som så ut til å komme fra overalt og ingen steder på en gang. "Hvem våger å komme inn i den Smaragdgrønne Skogen?"
Abby snudde seg, med store øyne. "Jeg jeg er Abby," sa hun nervøst. "Jeg er bare på utforskning."
Bak et tre trådte en liten skapning frem. Den var ulik noe Abby noensinne hadde sett. Den var omtrent på størrelse med en kanin, med myk, grønn pels og små, gyldne vinger. Øynene dens glitret som duggedråper i morgen solen. "Jeg er Lumio, en vokter av den Smaragdgrønne Skogen," sa skapningen. "Hvorfor har du kommet hit, lille menneske?"
Abby følte at sjenansen smeltet bort mens nysgjerrigheten tok over. "Jeg ville se om magi er ekte. Bestemor min sier at det er overalt rundt oss, men jeg har aldri sett det før."
Lumio studerte henne et øyeblikk, så smilte den. "Magi er veldig ekte, lille venn. Men det er ikke noe du bare kan se. Magi er noe du føler og deler. Det lever i vennlighet, mot og undring." Lumio flagret med de små vingene sine og la til, "Og i dag trenger skogen din hjelp."
"Min hjelp?" spurte Abby, overrasket. "Hva kan jeg gjøre?"
Lumios ansikt ble alvorlig. "Hjertet av Skogen, en magisk krystall som holder skogen i live, har blitt stjålet. Uten det vil trærne slutte å hviske, bekken vil slutte å synge, og magien i den Smaragdgrønne Skogen vil blekne for alltid."
Abbys hjerte føltes vondt ved tanken på at et så vakkert sted kunne miste sin magi. "Hvem tok det? Og hvordan kan jeg hjelpe?"
Abby nølte ikke. "Jeg skal gjøre det! Vis meg veien."
Lumios vinger flagret av glede. "Følg meg," sa den lille skapningen og ledet Abby dypere inn i skogen.
Mens de gikk, la Abby merke til hvor levende skogen så ut. Trærne svaiet som om de hilste på henne, og sollyset filtrerte gjennom bladene i gyldne stråler. Hun trodde til og med hun hørte den myke latteren til en bekk som boblet i nærheten.
Deres første utfordring kom da de nådde en bred elv uten bro i sikte. "Hvordan skal vi krysse?" spurte Abby.
Lumio pekte på en familie av skilpadder som solte seg på en stein. "Be dem om hjelp. Magi svarer ofte på vennlighet."
Abby kneppet seg ned og sa forsiktig, "Hallo, skilpadder. Kan dere hjelpe oss med å krysse elven?"
Den største skilpadden åpnet det ene øyet og så på henne. "Hvorfor skal vi hjelpe deg, lille jente?"
Abby tenkte et øyeblikk, så smilte hun. "Fordi vi er på en oppdrag for å redde skogen. Hvis vi bringer tilbake Hjertet av Skogen, vil det hjelpe alle skapningene i skogen, inkludert dere."
Skilpaddene så ut til å vurdere dette, så nikket de. "Klatre opp på ryggen vår," sa den største. "Vi vil bære deg over."
En etter en klatret Abby og Lumio opp på skilpaddenes skall, og de fløt forsiktig over elven. "Takk!" ropte Abby da de kom til den andre siden.
"Vennlighet er nøkkelen til magi," minnet Lumio henne om med et smil.
Reisen deres fortsatte, og snart sto de overfor en ny utfordring. En tykk vegg av tornebusker blokkerte veien deres. "Vi kan ikke komme oss gjennom dette," sa Abby og så på de skarpe tornene.
Lumio pekte på en liten fugl som satt på en gren nært. "Be fuglen om hjelp."
Abby nærmet seg fuglen, som så på henne nysgjerrig. "Hallo, lille fugl," sa Abby. "Vi prøver å redde skogen, men vi kan ikke komme forbi disse tornene. Kan du hjelpe oss?"
Fuglen lente hodet sitt. "Hvorfor skal jeg hjelpe dere?"
"Fordi Hjertet av Skogen tilhører alle," sa Abby. "Hvis vi bringer det tilbake, vil skogen forbli magisk og vakker for deg og alle de andre skapningene."
Fuglen kvitrede lykkelig. "Vel, da." Den fløy opp i luften og begynte å plukke små grener fra tornebuskene, og laget en smal sti for dem å gå gjennom. "Lykke til på reisen," sa fuglen da de passerte forbi.
"Takk!" ropte Abby, og følte seg enda mer bestemt.
Endelig, etter det som føltes som timer, nådde de Hviskernes Hule. Inngangen var mørk og truende, med vintre som hang ned som gardiner. "Dette er det," sa Lumio. "Hjertet av Skogen er inne. Men vær forsiktig den skyggefulle skikkelsen kan fortsatt være her."
Abby tok et dypt åndedrag. "Jeg er klar."
De gikk inn i hulen, som var svakt opplyst av glitrende krystaller som var inngravd i veggene. Luften var kald og tung, og lyden av stegene deres ekkoet rundt dem. I midten av hulen, på et pedestal, var Hjertet av Skogen. Det var en glødende, grønn krystall som pulserte med et mykt, magisk lys.
Men stående ved siden av pedestal var en høy, mørk skikkelse innhyllet i skygger. "Hvem våger å komme inn i hulen min?" knurret den.
"Det gjør jeg," sa Abby, og forsøkte å holde stemmen rolig. "Jeg har kommet for å ta tilbake Hjertet av Skogen. Det tilhører ikke deg."
Skikkelsen lo, en kald, hul lyd. "Hvorfor skulle jeg gi det tilbake? Med denne krystallen kan jeg kontrollere magien i skogen."
"Men magi handler ikke om kontroll," sa Abby. "Det handler om å dele og ta vare på andre. Hvis du beholder Hjertet av Skogen for deg selv, vil skogen dø, og dens magi vil forsvinne for alltid."
Skikkelsen nølte, dens skyggelignende form flimret. "Hvorfor bryr du deg så mye om skogen?" spurte den.
"Fordi den er vakker og levende," sa Abby. "Den gir oss luft å puste, skygge å hvile under, og underverker å nyte. Magi er en gave som er ment for alle, ikke bare én person."
I et langt øyeblikk var skikkelsen stille. Så, sakte, trådte den til side. "Ta den," sa den stille. "Jeg innså ikke skadene jeg forårsaket."
Abby nærmet seg pedestal og plukket opp Hjertet av Skogen. Den varme gløden fylte henne med håp og glede. "Takk," sa hun til skikkelsen. "Du gjør det riktige."
Da de forlot hulen, virket skogen å komme til liv med lys og lyder. Trærne hvisket sine takksigelser, bekken sang muntert, og luften glitret med magi. Abby plasserte Hjertet av Skogen tilbake på sin rettmessige plass et hull i stammen av det høyeste treet i skogen. I det øyeblikket hun gjorde det, lyste hele skogen opp, og en følelse av fred skyllet over alt.
"Takk, Abby," sa Lumio, med de gyldne vingene sine som flagret lykkelig. "Du har reddet den Smaragdgrønne Skogen."
Abby smilte. "Jeg kunne ikke ha gjort det uten alles hjelp."
Da hun kom hjem, var stjernene blinkende på nattehimmelen, og skogen lyste svakt i det fjerne. Abby klatret opp i sengen, klemte Whiskers, og smilte. Hun hadde funnet magi, tross alt ikke i formler eller eliksirer, men i vennlighet, mot og skjønnheten i verden rundt henne.
Og fra den kvelden av, forble den Smaragdgrønne Skogen levende med magi, som minnet alle om at den største magien av alle er magien vi deler.
Slutt.
