Det var en gang, i en liten landsby som lå mellom rullende åser og en glitrende innsjø, en liten jente ved navn Stella. Stella var seks år gammel og hadde den mest livfulle fantasien noen noen gang hadde sett. Hun elsket å høre sengehistorier og drømte ofte om magiske eventyr. Den beste delen av dagen var når mammaen hennes la henne i seng, ga henne et godnattkyss og hvisket "Søte drømmer, min lille stjerne."
Stellas rom var dekorert med glitrende stjerner i taket, en myk måneformet lampe på nattbordet, og hennes favorittlekebjørn, Mr. Cuddle, alltid ved hennes side. Hver natt lurte hun på om stjernene på himmelen noen gang ble trøtte. "Blir de noen gang trøtte?" spurte hun mammaen sin en kveld. Mammaen hennes smilte og sa "Stjernene skinner for å lyse opp drømmene våre. De hviler aldri virkelig, men kanskje, bare kanskje, vil du finne ut av det en dag."
Den natten kunne ikke Stella sove. Stjernene utenfor vinduet hennes så ut til å blinke sterkere enn vanlig, som om de kalte på henne. Hun klemte Mr. Cuddle tett inntil seg og hvisket "Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med stjernene. Jeg ville fortalt dem hvor takknemlig jeg er for lyset deres."
Som om med magi, fylte et mykt, glødende lys rommet hennes. Stella satte seg opp, øynene vidåpne av undring. Foran henne sto en liten figur, en stjerne, men ikke bare en hvilken som helst stjerne. Det var en levende, glitrende stjerne med små armer, ben og et lysende smil. "Hallo, Stella," sa stjernen med en vennlig stemme. "Jeg heter Lumina. Jeg hørte ønsket ditt."
Stella gisp. "Kan du snakke? Er du virkelig en stjerne?"
Lumina fniste, lyset hennes blinket som et lys. "Ja, jeg er en stjerne, og jeg trenger hjelp fra deg. Du ser, vi stjerner føler oss veldig søvnige i kveld og kan ikke skinne så sterkt som vi burde. Hvis vi ikke skinner, kan drømmene til alle barna i verden falme bort."
Stellas hjerte hoppet et slag. "Det høres forferdelig ut! Men hvordan kan jeg hjelpe?"
Stella så på Mr. Cuddle, som så ut til å nikke enig. "Ok, jeg gjør det! La oss finne Drømmerøyk."
Lumina smilte strålende og strakte ut sin glødende hånd. "Hold deg til meg, så skal vi reise til Skyland sammen."
Stella tok Luminas hånd, og på et øyeblikk svevde de gjennom nattehimmelen. Landsbyen under dem ble mindre og mindre til den så ut som en liten klynge med lys. Stjernene over dem virket så nært at Stella trodde hun kunne rekke ut og ta på dem. Luften var kjølig og luktet svakt av lavendel, som om natten selv beroliget henne.
Snart ankom de Drømmende Skyland, et magisk rike fylt med flytende øyer laget av skyer. Hver øy glitret med myke pastellfarger rosa, blå og gull. Stjernene som bodde der blinket svakt, lyset deres svakere enn vanlig. De vinket svakt til Stella og Lumina da de passerte.
"Drømmerøyk er skjult over tre øyer," forklarte Lumina. "Hver øy har en utfordring, men jeg vet at du kan klare det."
Den første øya de landet på, ble kalt Vuggeøya. Luften var fylt med myke melodier, som om hundre musikkbokser spilte samtidig. I sentrum av øya sto et tre med sølvfargede blader, og hengende fra grenene var små, glødende poser med Drømmerøyk.
"For å samle Drømmerøyk her må du synge en vuggevise," sa Lumina. "Men den må komme fra hjertet ditt."
Stella tenkte et øyeblikk. Hun husket vuggevisen mammaen alltid sang for henne før hun la seg. Hun lukket øynene og begynte å synge stille
"Blits, blits, lille stjerne,
Hvordan jeg lurer på hva du er.
Opp over verden så høy,
Som en diamant på himmelen."
Mens hun sang, begynte de sølvfargede bladene på treet å glitre, og en av de glødende posene svevde ned i hendene hennes. "Du klarte det!" jublet Lumina. Stella smilte og følte seg stolt av seg selv.
De forlot Vuggeøya og reiste til den andre øya, kalt Drømøya. Denne øya var fylt med flytende bobler, hver av dem inneholdende en liten, fargerik scene et barn som rir på en enhjørning, et annet som flyr med sommerfugler, og et annet som utforsker en godterifull skog.
"For å samle Drømmerøyk her," sa Lumina, "må du velge den mest dyrebare drømmen og love å beskytte den."
Stella så på alle boblene og så en som fikk hjertet hennes til å smelte. Inne i den var en drøm om en liten jente som lekte med familien sin på en solfylt eng, lo og var lykkelig. Stella berørte boblen forsiktig og sa "Jeg lover å beskytte denne drømmen, så den aldri blekner."
Boblen lyste sterkt, og en annen pose med Drømmerøyk dukket opp i hendene hennes. Lumina strålte av glede. "Du er fantastisk, Stella!"
Til slutt kom de til den tredje øya, Skyggesøya. Denne øya var mørkere og stillere enn de andre, og Stella følte seg litt nervøs. "Hvorfor er det så mørkt her?" spurte hun.
"Dette er hvor tapte drømmer går," forklarte Lumina. "For å samle Drømmerøyk her, må du møte frykten dine."
Stella tok et dypt pust og trådte frem. Plutselig dukket en skyggeaktig skikkelse opp, høy og truende. Den var ikke skummel som et monster, men den minnet Stella om de gangene hun følte seg ensom eller usikker på seg selv. Hun følte en klump i halsen, men husket mammaens ord "Du er aldri virkelig alene kjærligheten i hjertet ditt vil alltid lede deg."
"Jeg er ikke redd for deg," sa Stella bestemt og holdt Mr. Cuddle tett. "Jeg vet at jeg er modig, og jeg er her for å hjelpe stjernene og alle barna som trenger drømmene sine."
Den skyggeaktige figuren oppløste seg til en myk tåke, og den siste posen med Drømmerøyk dukket opp i hendene hennes. Lumina klappet små hendene sine. "Du gjorde det, Stella! Du har samlet all Drømmerøyk!"
De returnerte til sentrum av Skyland, hvor de andre stjernene samlet seg rundt dem. Lumina tok posene med Drømmerøyk og drysset det ut i himmelen. Stjernene begynte straks å skinne sterkere, lyset deres glitret som diamanter. Stjernene jublet og blinket i takt, og skapte en vakker symfoni av lys og lyd.
"Takk, Stella," sa Lumina, gløden hennes sterkere enn noen gang. "Takket være deg kan stjernene skinne igjen, og barn overalt vil ha søte drømmer i natt."
Stella følte hjertet svulme av lykke. "Jeg er så glad for at jeg kunne hjelpe."
Lumina berørte Stellas hånd og sa "Det er på tide for deg å dra tilbake nå. Men husk, stjernene vil alltid passe på deg, og du vil alltid være en helt i Skyland."
I et blink av et øye var Stella tilbake i sengen sin, månelyset strømmet inn gjennom vinduet. Hun så på Mr. Cuddle og smilte. "For en eventyr vi hadde," hvisket hun. De glitrende stjernene i taket hennes så ut til å blinke sterkere enn noen gang, som om de takket henne.
Da Stella lukket øynene, følte hun en varm, magisk følelse i hjertet. Hun gledet seg til å sove, drømmende om flytende øyer, glitrende stjerner, og den magiske natten hun aldri ville glemme.
Slutt.
