Det var en gang, i en stille liten landsby omgitt av grønne, bølgende bakker og flekker av gyldne villblomster, bodde Anya, en syv år gammel jente med store brune øyne og et eventyrlig hjerte. Anya elsket ikke noe mer enn å sitte under det gamle hengekreet nær huset sitt, og forestille seg magiske riker og eventyr som kom til liv. Bestemoren hennes fortalte ofte godnatt historier om feer, og Anya drømte om å møte en en dag.
Favoritt historien hennes var om det skjulte feeriket, et magisk sted gjemt dypt inne i skogen. Legenden sa at bare de som trodde på vennlighet, mot og kraften av fantasi kunne finne veien dit. Riket ble styrt av dronning Lyria, den mest grasiøse og kloke av alle feene, som passet på både menneskenes verden og feenes verden. Historien endte alltid med en mystisk setning "Nøkkelen til å finne oss ligger ikke i det du ser, men i det du tror."
En solfylt ettermiddag, mens Anya satt under hengekreet sitt, la hun merke til noe som glitret i gresset. Det var en liten sølvnøkkel, ikke større enn lillefingeren hennes. Festet til den var et delikat bånd, og på båndet var en lapp skrevet med små, gyldne bokstaver "Følg undrenes sti, så vil du finne oss."
Anyas hjerte raste av spenning. Kan dette være nøkkelen til det skjulte feeriket? Hun la nøkkelen forsiktig i lommen sin og bestemte seg for å følge hvor den måtte lede. Hun tok satchel'en sin, fylte den med en vannflaske, et stykke brød og notatboken sin, og knøt på seg de solide støvlene. Med et glimt av nysgjerrighet og beslutsomhet, la hun ut mot skogen.
Skogen var levende med lyden av kvitre fugler, raslende blader og den milde summingen av naturen. Anya la merke til at nøkkelen syntes å gløde svakt mens hun gikk, nesten som om den guidet henne. Hun fulgte gløden, og snart kom hun over en smal sti hun aldri hadde lagt merke til før. Den var kantet med blomster som skinte som om de var strødd med glitter.
Mens hun gikk ned stien, hørte Anya en myk, melodisk stemme som kalte navnet hennes. "Anya... Anya... hitover!" Hun snudde seg for å se en liten skikkelse som svevde i luften en fe! Feen hadde delikate vinger som glitret som regnbuer og bar en kjole laget av rosenblader.
Anya nikket ivrig. "Jeg er klar."
Den første utfordringen kom raskt. Stien ble plutselig blokkert av en stor, glitrende innsjø. Det var ingen bro eller båt i sikte, og vannet så for dypt ut til å vade gjennom.
Maribel fniste. "Dette er Refleksjonssjøen. For å krysse, må du svare på dette spørsmålet Når du ser inn i vannet, hva ser du?"
Anya knelte ved kanten av sjøen og skottet inn i vannet. Hun så refleksjonen sin først, men etter å ha fokusert, begynte hun å se noe annet. Hun så seg selv hjelpe en liten fugl med et brukket vinge, trøste en venn som var trist, og dele lekene sine med lillebroren sin. Hun smilte og så opp på Maribel.
I det øyeblikket dukket en bro laget av glitrende lys opp over innsjøen. Anya og Maribel krysset trygt til den andre siden.
Mens de fortsatte gjennom skogen, ble trærne høyere og luften syntes å summet med magi. Snart nådde de sin andre utfordring en gigantisk snakkende ugle med gyldne fjær som satt på en lav gren.
Anya tenkte et øyeblikk. Så smilte hun og sa, "Kjærlighet. Du kan gi kjærlighet til andre og beholde den i hjertet ditt, og den går aldri tom."
Uglen fniste godkjennende. "Bra gjort, lille venn. Du kan passere."
Maribel nikket stolt til Anya, og de fortsatte på reisen sin.
Den siste utfordringen kom da de nådde en lysning fylt med høye, glitrende blomster. I sentrum av lysningen sto en stor gylden port. Porten skinte av magi, men den var låst. Maribel pekte på en sirkulær åpning i porten. "Dette er hvor nøkkelen din hører hjemme," sa hun.
Anya plasserte nøye den lille sølvnøkkelen i åpningen. Men før porten kunne åpnes, hvisket en myk stemme fra luften rundt dem. "Bare de med rene intensjoner kan komme inn. Anya, hvorfor ønsker du å se det skjulte feeriket?"
Anya tenkte et øyeblikk, så sa hun, "Jeg ønsker ikke å se riket for meg selv. Jeg vil se det fordi jeg tror på magi og vennlighet, og jeg vil lære hvordan jeg kan gjøre verden til et bedre sted."
Porten lyste sterkt og åpnet seg sakte, og avdekket den mest fantastiske utsikten Anya noen gang hadde sett. Det skjulte feeriket var en blendende verden av glitrende fosser, fargerike hager, og svevende lanterner. Feer av alle former og størrelser fløy omkring, med vingene som etterlot spor av lys i luften. Det var vakrere enn noe Anya noen gang hadde forestilt seg.
Dronning Lyria selv steg ned fra et storslått tre i sentrum av riket. Hun var elegant og strålende, med flytende sølvfarget hår og en krone av stjerner. "Velkommen, Anya," sa hun, stemmen hennes mild og vennlig. "Du har vist stor vennlighet, mot og tro. Vårt rike er trygt med venner som deg."
Anya tilbrakte dagen med å utforske feverdenen, lære om magien deres og hvordan de brukte den til å beskytte balansen i naturen. Før hun dro, ga dronning Lyria henne en glitrende stjerneformet anheng. "Dette vil minne deg om at magi eksisterer i hjertet ditt og at vennlighet er den største magien av alle."
Da Anya kom tilbake til landsbyen sin, kunne hun ikke slutte å smile. Hun visste at hun hadde vært en del av noe virkelig spesielt, og hun bar med seg leksjonene fra det skjulte feeriket hvor hun gikk, og spredte vennlighet, mot og litt magi til alle hun møtte.
Og slik ble Anyas historie en legende i seg selv, som inspirerte andre til å tro på kraften av godhet og fantasi.
Slutt.
