Sløret Vokter Våkner Elaras Modige Oppdrag For Å Redde Willowshade

I den stille landsbyen Willowshade, som ligger dypt i omfavnelsen av gamle skoger og solkyssede enger, var livet fredelig, forutsigbart og ubetydelig. Landsbyboerne var enkle folk, som passet på avlingene sine, oppdrettet husdyr og vevde fortellinger om lenge glemte helter rundt knitrende peiser. Blant dem var en ung kvinne ved navn Elara, som kanskje var den mest ubetydelige av dem alle, eller så trodde hun.
Elara var en vever, som laget intrikate gobelinger av ullen fra landsbyens sauer. Hun var stille og innadvendt, og foretrakk selskapet av veven sin fremfor de travle markedene eller livlige festivalene. Hun var ikke sterk som smeden, ikke klok som landsbyens helbreder, og ikke modig som jegerne som våget seg inn i skogen. Hun var bare Elara, en jente med herdet hender og drømmer sydd inn i stoff.
Men skjebnen, som den ofte gjør, hadde andre planer.
En skjebnesvanger kveld, da solen sank under horisonten og malte himmelen i nyanser av rav og fiolett, falt en skygge over Willowshade. Det var ikke nattskyggen, men noe mørkere, noe levende. Fra dypet av den gamle skogen kom en kald vind, som bar hvisker som kjølte sjelen. Landsbyboerne samlet seg på torget, ansiktene deres var bleke og engstelige. En elder trådte frem, stemmen hans skjelvende da han snakket. "Vokteren av Sløret har våknet. "
Ved nevnelsen av navnet, gikk et kollektiv gisp gjennom folkemengden. Vokteren av Sløret var legender, en mørk ånd bundet til skogen, med oppgave å beskytte sløret mellom den dødelige verden og skyggeriket. Det ble sagt at hvis Vokteren noen gang rørte på seg, ville det bety at sløret svekket, og skyggeriket ville strømme inn i deres verden, bringe mørke og fortvilelse.
"Vi må sende etter hjelp!" ropte en landsbyboer.
"Hvem ville komme?" svarte en annen. "Willowshade er for liten, for fjern. " Da frykten og panikken grep tak, sto Elara på kanten av folkemengden, og holdt en gobelinstykke hun hadde tatt med for å bytte. Hun følte en knute stramme seg i magen mens hun lyttet. Sikkert ville noen trå fram for å redde dem. Sikkert var det en helt blant dem. Men etter hvert som minuttene strakk seg ut i en urolig stillhet, innså hun at ingen ville. Smeden så ned på hammeren sin, helbrederen klamret seg til urtene sine, jegerne unngikk hverandres blikk. De var alle redde. Og det var hun også.
Men så brøt en stemme, stille men resolutt, gjennom mumlingen. "Jeg vil gå. "
Det tok Elara et øyeblikk å innse at stemmen var hennes egen. Landsbyboerne snudde seg for å se på henne, ansiktene deres var en blanding av overraskelse og vantro. Hun følte kinnene bli røde, men hun svelget frykten og trådte frem.
"Jeg vil gå inn i skogen," sa hun, stemmen hennes var nå mer stabil. "Jeg vil finne Vokteren av Sløret og stoppe den. " Elderen så bekymret ut. "Elara, du er modig som melder deg frivillig, men dette er ingen oppgave for en vever. Skogen er farlig, og Vokteren er enda mer. Er du sikker?"
Elara var ikke sikker. Faktisk var hun terrified. Men hun så på ansiktene til sine naboer, sin familie, og visste at hun ikke kunne stå stille og gjøre ingenting. "Jeg er kanskje ikke sterk eller klok eller modig," innrømmet hun, "men jeg kan prøve. Og noen ganger er det å prøve nok. "
Elderen nølte, før han nikket. "Veldig bra. Ta med deg de forrådene du trenger, og måtte åndene veilede deg. "
Landsbyboerne tilbød det de kunne et brød, en flaske vann, en solid kappe. Smeden ga henne en liten dolk, bladet skinte i det falmende lyset. "Det er ikke mye," sa han, "men det kan hjelpe. " Med hjertet som hamret i brystet, trådte Elara inn i skogen. Trærne raget høye og gamle, med sammenfiltrede grener som vridde seg som fingrene til kjemper. Luften var tung av lukten av mose og jord, og de eneste lydene var knasingen av blader under føttene hennes og det sporadiske hyllet av en ugle.
Da hun ventet dypere inn, begynte selvtvilen å kryp inn. Hva gjorde hun? Hun var bare en vever. Hun hadde ingen ferdigheter, ingen trening, ingen plan. Hvordan kunne hun muligens møte Vokteren? Men så tenkte hun på landsbyen sin, på barna som lekte på torget, på de eldre som delte sin visdom, på livet hun så dypt elsket. Hun kunne ikke snu tilbake.
Timer ble til dager mens Elara navigerte i skogen. Hun møtte utfordringer hun aldri hadde forestilt seg å krysse en rasende elv på en usikker stokk, unngå en flokk av knurrende ulver, og utholde netter så kalde at hun trodde fingrene hennes skulle fryse. Hver prøve testet henne, men med hver hindring hun overvant, følte hun en gnist av noe nytt styrke.
En kveld, mens hun hvilte under en himmel full av stjerner, hørte hun en stemme. Den var myk og melodisk, som vinden gjennom trærne. "Hvorfor søker du Vokteren av Sløret, lille venn?" Elara satte seg opp, hjertet hennes raste. Foran henne sto en skikkelse kledd i glitrende lys, verken mann eller kvinne, men noe overnaturlig. "Jeg søker for å stoppe den," sa hun, stemmen hennes skalv. "For å redde landsbyen min. "
Skikkelsen bøide hodet. "Og hva får deg til å tro at du kan lykkes der så mange andre har feilet?"
Elara nølte, før hun sa, "Jeg vet ikke om jeg kan lykkes. Men jeg må prøve. Landsbyen min teller på meg. "
Skikkelsen studerte henne i et øyeblikk, før den nikket. "Veldig bra. Jeg vil veilede deg til Vokteren av Sløret, men vær advart den største kampen du vil møte er ikke mot Vokteren, men innen deg selv. " Med det forsvant skikkelsen, og etterlot en lyssti som Elara fulgte. Den ledet henne til en lysning, hvor luften var tykk med skygger. I sentrum stod Vokteren, en svær skikkelse kledd i mørke, med øyne som glødet som glør.
Elara's ben skalv mens hun trådte frem. Vokteren betraktet henne med et blikk som syntes å pierce sjelen hennes. "Du tør å utfordre meg?" rullet det, stemmen som knirkingen av stein.
"Det gjør jeg," sa hun, grep dolken sin hardt. Vokteren lo, en lyd som sendte frysninger nedover ryggen hennes. "Du er bare en vever. Hva kan du håpe å oppnå?"
Elara følte vekten av sine egne tvil presse ned på henne. Men så husket hun prøvene hun hadde møtt, styrken hun hadde oppdaget. Hun rettet ryggen og sa, "Jeg kan være bare en vever, men jeg er også en beskytter av landsbyen min, en venn for de som trenger meg, og en drømmer som tror på en bedre fremtid. Jeg er mer enn du tror. "
Med de ordene kastet hun seg mot Vokteren. Slaget var heftig, en dans av lys og skygge. Elara brukte hver dråpe av styrke, hver leksjon hun hadde lært i skogen. Dolken blinket, og skyggene trakk seg tilbake. Men det var ikke nok. Da Vokteren raget over henne, strakte sine mørke tentakler seg ut, lukket Elara øynene og tenkte på landsbyen sin. Hun tenkte på kjærligheten hun bar i hjertet, håpet som hadde drevet henne så langt. Og så innså hun hennes største styrke var ikke dolken, men motet hennes, beslutsomheten hennes, lyset hennes.
Med et skrik slapp hun det lyset, et sprut av ren, strålende energi som omfavnet Vokteren. Skyggene vridde seg og skrek, og så var de borte.
Elara falt sammen på bakken, utmattet men levende. Skogen så ut til å puste et lettelsens sukk, luften ble lettere, trærne raslet i takknemlighet. Figuren av lys dukket opp igjen, med et mildt smil i ansiktet. "Du har gjort det godt, Elara," sa den. "Sløret er trygt, takket være deg. "
Da Elara kom tilbake til Willowshade, ble hun møtt som en helt. Landsbyboerne jublet, ansiktene deres strålte av glede og takknemlighet. Men Elara, selv om hun var stolt av det hun hadde oppnådd, forble ydmyk. Hun var fortsatt en vever, fortsatt jenta som elsket den stille rytmen av veven sin. Men nå visste hun at hun også var noe mer en beskytter, en drømmer, en helt.
Og slik vendte livet i Willowshade tilbake til sin stille, fredelige rytme. Men i hjertet av skogen, i en lysning badet i lys, ble navnet Elara hvisket blant trærne, en fortelling om mot og håp til å bli fortalt i generasjoner som skulle komme.