Det var en gang, i det fjerne landet Lyria, et vakkert kongerike styrt av en snill og vis dronning ved navn Amara. Dronning Amara ble elsket av folket sitt fordi hun regjerte med visdom, vennlighet og rettferdighet. Kongeriket Lyria var kjent for sine frodige grønne skoger, glitrende elver og marker fulle av fargerike blomster. Men det var noe enda mer spesielt med Lyria det var et land hvor eventyr kom til liv.
I Lyria trodde alle på magi. Det var feer som bodde i skogen, drager som fløy høyt over fjellene, og snakkende dyr som vandret i skogen. Folket i Lyria levde fredelig sammen med disse magiske skapningene, og sammen skapte de et land fullt av glede og undring.
I en liten landsby på kanten av kongeriket bodde en liten jente ved navn Elara. Elara var seks år gammel, med lys gyllen hår og store blå øyne som glitret hver gang hun smilte. Hun bodde med foreldrene sine i en koselig hytte omkranset av blomster, og hun tilbrakte dagene med å utforske de nærliggende skogene, jage sommerfugler og lytte til fuglenes sanger.
Elara elsket historier. Hver kveld ville moren eller faren hennes fortelle henne en godnattfortelling, og Elara drømte om å være en del av disse historiene. Hun drømte om å møte feer, snakke med dyr og dra på storartede eventyr. Mest av alt drømte hun om å bli en helt, akkurat som de i hennes favorittfortellinger.
En kveld, etter at foreldrene hennes hadde lagt henne i seng, satt Elara ved vinduet og så opp på stjernene. Hun sukket mykt og lurte på om hun noen gang ville få sitt eget eventyr. Akkurat da hun var i ferd med å lukke øynene og falle i søvn, la hun merke til noe uvanlig. Et lite, glødende objekt svevde akkurat utenfor vinduet hennes. Det skinte som gull i måneskinnet, og det flagret forsiktig, som vingene til en fugl.
Nysgjerrig åpnet Elara vinduet og strakte seg ut for å fange det glødende objektet. Til sin overraskelse var det en gyllen fjær. Fjæren var varm å ta på og glødet som om den var laget av stjernestøv.
"Hvor kom dette fra?" undret Elara høyt.
Før hun kunne tenke videre, fylte en myk stemme rommet. "Elara," hvisket stemmen. "Elara, vi trenger din hjelp."
Elara så seg rundt i overraskelse, men det var ingen der. Stemmen så ut til å komme fra selve fjæren.
"Hvem er du?" spurte hun og holdt fjæren opp til ansiktet sitt.
"Jeg er en budbringer fra Fe Dronningen," sa stemmen. "Det magiske riket av feer er i fare. Den Gyldne Trær, kilden til all magi i Lyria, er i ferd med å blekne. Hvis treet dør, vil magien i vårt land forsvinne for alltid."
Elara gispet. "Men hvordan kan jeg hjelpe? Jeg er bare en liten jente."
Stemmen var mild, men bestemt. "Du er den som feene har valgt, Elara. Du er modig og snill, og du tror på magi. Bare noen med et rent hjerte kan gjenopprette den Gyldne Trær."
Elara's hjerte raste av både spenning og nervøsitet. "Hva må jeg gjøre?"
"Du må reise til den Fortryllede Skogen og finne Hjertet av den Gyldne Trær," forklarte stemmen. "Hjertet er en magisk edelsten som er skjult dypt inne i skogen. Hvis du plasserer det tilbake i treets røtter, vil magien bli gjenopprettet. Men vær forsiktig, reisen vil ikke være lett. Det er utfordringer foran deg, og du må være modig."
Elara nikket, og følte en blanding av frykt og besluttsomhet. "Jeg skal gjøre det. Jeg skal redde den Gyldne Trær."
Stemmen ble mykere. "Takk, Elara. Ta denne fjæren med deg. Den vil veilede deg på din reise."
Med den gyldne fjæren i hånden, kledde Elara seg raskt og smøg seg ut av hytten. Måneskinnet opplyste stien hennes mens hun gjorde vei mot den Fortryllede Skogen. Skogen var full av høye trær med sølvfargede blader som skinte i natten, og luften luktet søtt, som honning og blomster.
Mens hun gikk dypere inn i skogen, følte Elara at bakken under føttene hennes begynte å endre seg. Det myke gresset ga vei til en sti av glødende steiner, og trærne så ut til å hviske navnet hennes. Hun fulgte stien, og holdt den gyldne fjæren tett i hånden.
Etter en stund kom Elara til en bred elv. Vannet glitret under måneskinnet, men det var ingen bro for å krysse. Akkurat da hun lurte på hvordan hun skulle komme seg over, hoppet en stor, vennlig utseende frosk ut av vannet.
"Hei, lille jente," sa frosken med et kvek. "Hva bringer deg til den Fortryllede Skogen?"
"Jeg er på en reise for å redde den Gyldne Trær," forklarte Elara. "Men jeg må krysse elven, og jeg vet ikke hvordan."
Frosken tenkte et øyeblikk, og smilte deretter. "Jeg kan hjelpe deg. Hopp opp på ryggen min, så bærer jeg deg over."
Elara nølte bare et øyeblikk før hun klatret opp på froskens rygg. Frosken hoppet ut i vannet og svømte glatt over elven, og bar Elara trygt til den andre siden.
"Takk!" sa Elara da hun klatret av froskens rygg.
"Lykke til på reisen din!" ropte frosken mens han forsvant tilbake i vannet.
Elara fortsatte langs den glødende stien, og følte seg mer selvsikker nå. Mens hun gikk, tenkte hun på alle eventyrene foreldrene hennes hadde fortalt henne. Hun visste at hver helt stod overfor utfordringer, men de fant alltid en måte å lykkes på. Hun var fast bestemt på å gjøre det samme.
Snart kom Elara til en stor, mørk hule. Hulens åpning var vid og skyggefull, og Elara kunne høre den svake lyden av vinden som hylte fra innsiden. Hun visste hun måtte gå gjennom hulen for å nå Hjertet av den Gyldne Trær, men mørket fikk henne til å føle seg urolig.
"Vær modig," hvisket hun til seg selv, og husket ordene fra stemmen fra fjæren.
Hun tok et dypt åndedrag og trådte inn i hulen. Det var kaldt og fuktig inni, og det eneste lyset kom fra den glødende fjæren i hånden hennes. Da hun gikk dypere inn i hulen, hørte hun et lavt growl fra skyggene.
"Hvem våger å entre hulen min?" rumlet en dyp stemme.
Elara fryser på stedet, hjertet hennes banket. Fra mørket kom et stort vesen med glødende øyne. Det var en ulv, men i stedet for pels så det ut til at kroppen var laget av skygger.
"Jeg er Elara," sa hun, stemmen hennes dirret. "Jeg er på en reise for å redde den Gyldne Trær."
Skyggeulven vinklet hodet og studerte henne. "Du er veldig modig som kommer hit, lille venn. Men for å passere gjennom hulen min, må du svare på gåten min."
Elara nikket, og følte seg litt mer selvsikker nå. "Jeg er klar."
Ulvens øyne lyste sterkere mens den snakket. "Jeg har byer, men ingen hus. Jeg har fjell, men ingen trær. Jeg har vann, men ingen fisk. Hva er jeg?"
Elara tenkte hardt, og gjentok gåten i tankene sine. Byer men ingen hus? Fjell men ingen trær? Vann men ingen fisk? Plutselig kom svaret til henne.
"Et kart!" utbrøt hun.
Ulvens øyne myknet, og den trådte til side. "Du er klok, lille venn. Du kan passere."
Elara smilte og skyndte seg gjennom hulen, takknemlig for at hun hadde løst gåten.
Etter å ha forlatt hulen, fant Elara seg i en vakker lysning. I sentrum av lysningen sto den Gyldne Trær. Grenene var høye og sterke, men bladene var matte og falmede. Ved foten av treet sto et lite podium, og på podium sto en glødende edelsten Hjertet av den Gyldne Trær.
Elara nærmet seg treet og løftet forsiktig edelstenen. Så snart hun rørte ved den, fylte et varmt lys lysningen, og den Gyldne Trær begynte å gløde. Bladene ble strålende gyldne, og grenene glitret med nytt liv.
"Du gjorde det, Elara!" sa en kjent stemme.
Elara snudde seg for å se fe dronningen stå foran henne. Fe dronningen var høy og grasiøs, med vinger som skinte som diamanter.
"Takk for at du reddet den Gyldne Trær," sa fe dronningen. "På grunn av ditt mot og vennlighet vil magien i Lyria leve videre."
Elara smilte, hjertet hennes var fylt med glede. Hun hadde hatt sitt eget eventyr, akkurat som heltene i godnattfortellingene sine. Og hun hadde reddet magien i kongeriket!
Fe dronningen la hånden sin på Elara's skulder. "Du er en sann helt, Elara. Folkene i Lyria vil alltid huske ditt mot."
Med den gyldne fjæren som fortsatt glødet i hånden, begynte Elara veien tilbake hjem. Da hun nådde hytten sin, begynte solen å stige, og kastet et varmt lys over landsbyen.
Foreldrene hennes ventet på henne, og de omfavnet henne tett. "Vi er så stolte av deg," sa faren hennes.
"Du har alltid vært vår lille eventyrer," la moren hennes til med et smil.
Den kvelden, da Elara lå i sengen, tenkte hun på den utrolige reisen sin. Hun hadde stått overfor utfordringer, løst gåter og reddet magien i Lyria. Og best av alt, hun visste at dette bare var begynnelsen. Det var mange flere eventyr som ventet på henne, og hun kunne ikke vente med å se hva fremtiden hadde å by på.
Og så lukket Elara øynene, drømte om de mange eventyrene som ennå skulle komme.
Slutt.
