Oppdag Ellies Fortryllende Natt I De Glemte Tingenes Land

Ellie var en nysgjerrig syvåring med et hode fullt av drømmer og et rom fullt av skatter. Rommet hennes var et magisk lite sted, selv om hun ikke helt visste det ennå. Regalskapene var fylt med bøker, sengen hennes var dekket med det favorittlektyet hennes, med små stjerner sydd over, og den favorittlektyet hennes, Mr. Whiskers, satt stolt i hjørnet ved nattlampen hennes. For Ellie var disse bare hverdagsobjekter. Men i kveld skulle de bli så mye mer. Det begynte en stille kveld. Månen var full, dens sølvaktige lys strømmet inn gjennom Ellies vindu. Hun var godt pakket inn i sengen, det myke lyset fra lampen kastet et varmt lys over rommet. Mr. Whiskers lå tett inntil henne, og lektyet pakket henne inn som en klem. Akkurat da hun var i ferd med å falle i søvn, skjedde noe ekstraordinært. En myk, klingende lyd, som klokken fra små bjeller, fylte luften. Ellie åpnet øynene og lurte på om hun hadde forestilt seg det. Men så blinket lampen hennes, lektyet skiftet litt, og Mr. Whiskers beveget seg i armene hennes. Overrasket satte Ellie seg opp. «God kveld, Ellie,» sa en mild stemme. Det tok henne et øyeblikk å innse at det kom fra lampen hennes. Skjermet til lampen lente seg litt, som om den bøyde seg. «Jeg håper vi ikke skremte deg. » Ellie blinket i overraskelse. «Snakket… snakket du akkurat?»«Selvfølgelig!» svarte lampen muntert. «Vi har ventet på det rette tidspunktet for å møte deg ordentlig. Og i kveld virker perfekt. » Før Ellie kunne bearbeide dette, hoppet Mr. Whiskers ut av armene hennes og strakk sine lodne bein. «Endelig! Jeg trodde jeg aldri ville få strekk igjen. Hei, Ellie!» sa han, med knappeøynene som glitret av rampestreker. Ellie gispet. «Mr. Whiskers, du kan bevege deg?» «Og snakke!» sa han med et lite hopp. «Selv om jeg må si at det er litt trangt å sitte stille hele dagen. » Lektyet begynte også å røre seg, de stjernespekkede lappene glødet svakt i måneskinnet. Det svevde forsiktig bort fra sengen og pakket seg rundt Ellies skuldre. «Ikke bekymre deg, kjære,» sa det med en beroligende stemme. «Vi er alle venner her. » Ellies første sjokk smeltet bort i beundring. «Dette er fantastisk! Men… hvordan skjer dette?» Lampen lo mykt. «Vel, Ellie, rommet ditt har alltid vært spesiellt. Vi har sett over deg i årevis. Men i kveld har månens magi vekket oss, og vi tenkte det var på tide å ta deg med på et lite eventyr. » «Et eventyr?» Ellies øyne lyste opp. «Hvor?» «Et sted vidunderlig,» sa Mr. Whiskers, med ørene som dirret av spenning. «Men vi trenger hjelp fra deg underveis. » Ellie nikket ivrig. «Hva må jeg gjøre?» «Bare hold deg fast,» sa lektyet mens det strammet seg rundt henne. «Og stol på oss. » Før Ellie kunne stille flere spørsmål, begynte rommet å glitre. Veggene oppløste seg i en virvel av farger, og gulvet føltes som om det fløt. Ellie klamret seg til lektyet mens rommet forvandlet seg rundt henne. Når virvlingen stoppet, fant hun seg selv stående på en vid åpen eng under en stjerneklar himmel. Luften var kjølig og luktet blomster, og gresset under føttene hennes glitret som dugg. «Hvor er vi?» spurte Ellie, stemmen hennes fylt med undring. «Dette er Glemte Tings Land,» forklarte lampen, lyset dens glødet svakt ved siden av henne. «Det er hvor tapte og glemte gjenstander kommer for å hvile. Men enda viktigere, det er et sted hvor vi kan lære viktige leksjoner. » Ellie så seg rundt og la merke til alle slags merkelige ting spredt over engen enslige sokker, ødelagte leker, rustne nøkler, og til og med en gammel tekanne. Hver gjenstand så ut til å summende med en stille form for liv. Mens de gikk, hoppet Mr. Whiskers foran og ledet veien. Snart kom de over en liten, slitt drage som var fanget i en busk. De lyse fargene hadde falmet, og snoren var slitt. Dragen så opp på Ellie og seiret. «Jeg pleide å sveve så høyt. Men nå er jeg glemt og ødelagt. » Ellie knelte ned og forsiktig løsnet dragen. «Du er fortsatt vakker,» sa hun. «Kanskje du bare trenger litt omsorg. » Lektyet pakket seg rundt Ellies hender, og veiledet henne. Sammen jevnet de ut dragens stoff og bandt snoren sammen igjen. Lampen skinte sitt lys for å hjelpe dem med å se, og Mr. Whiskers ga dragen et oppmuntrende dytt. Langsomt begynte dragen å flagre. Så, med en plutselig vind, hevet den seg opp i himmelen, fargene ble klarere etter hvert som den svevde høyere og høyere. «Takk!» ropte dragen ned, stemmen dens full av glede. Ellie smilte, og følte en varm glød i hjertet. «Ser du?» sa lektyet. «Noen ganger er alt som trengs litt vennlighet for å hjelpe noen skinne igjen. » De fortsatte reisen gjennom engen og møtte flere glemte gjenstander. Ellie hjalp en sprukket tekopp med å finne sitt manglende fat, og sammen åpnet de en gammel, rusten nøkkel som åpnet en mystisk kiste fylt med glitrende kuler. Hver gang lærte Ellie noe nytt om tålmodighet, samarbeid og viktigheten av å gi andre en sjanse. Til slutt kom de til en glitrende dam i kantene av engen. Vannet var så klart at Ellie kunne se sitt eget speilbilde perfekt. Men da hun så nærmere, la hun merke til noe rart. Speilbildet hennes gjentok ikke bare bevegelsene hennes det smilte til henne, selv når hun ikke smilte. «Hvorfor smiler speilbildet mitt?» spurte Ellie, forvirret. Lampens lys danset over vannet. «Fordi det vet noe viktig,» sa det. «Hva er det?» «At du har vært modig, snill og nysgjerrig i kveld,» svarte lampen. «Og disse kvalitetene får deg til å skinne, akkurat som måneskinnet på denne dammen. » Ellie så på speilbildet sitt igjen. Denne gangen smilte hun tilbake. «Jeg liker det,» sa hun stille. Etter hvert som natten gikk, begynte månen å synke lavere på himmelen. Lektyet ga en myk dra. «Det er på tide å dra hjem, Ellie,» sa det. Ellie følte et stikk av tristhet. «Må vi? Dette stedet er så magisk. » «Det er det,» bekreftet Mr. Whiskers. «Men din egen verden er også magisk. Og nå vet du hvordan du skal se på den. » Rommet begynte å glitre igjen, og snart fant Ellie seg tilbake i sengen sin. Lampen sto på nattbordet hennes, Mr. Whiskers var i armene hennes, og lektyet var pent lagt rundt henne. Alt var akkurat som det hadde vært, unntatt nå følte Ellie seg annerledes. «Takk,» hvisket hun til vennene sine. «For alt. » «God natt, Ellie,» sa lampen, lyset dens ble dempet. «Søte drømmer,» la lektyet til. Mr. Whiskers klemte seg tettere. «Vi vil alltid være her,» mumlet han. Mens Ellie driftet av til søvn, tenkte hun på leksjonene hun hadde lært kraften i vennlighet, viktigheten av andre sjanser, og magien ved å se skjønnheten i verden rundt henne. Og mens hun drømte, fortsatte måneskinnet å skinne gjennom vinduet hennes, som om det holdt vakt over henne og det magiske rommet hennes. Neste morgen våknet Ellie med et smil. Rommet hennes så ut som det alltid hadde gjort, men nå så hun det annerledes. Hun la merke til hvordan sollyset danset på lektyet hennes, hvordan Mr. Whiskers så ut til å smile til henne fra sin plass på sengen, og hvordan lampens lys føltes varmt og innbydende. Alt føltes levende med muligheter. Fra den dagen bar Ellie magien fra Glemte Tings Land i hjertet sitt. Hun behandlet eiendelene sine og menneskene rundt seg med litt mer omsorg, litt mer tålmodighet, og mye mer vennlighet. Og ved å gjøre det, oppdaget hun at verden var full av eventyr, store og små, bare ventende på å bli funnet. Og slik ble Ellies dager fylt med underverk, nettene med søte drømmer, og hjertet hennes med den stille gleden av å vite at selv de mest ordinære tingene kunne være ekstraordinære hvis man så på dem med de riktige øynene. Slutt.