Det var en gang, i en stille liten landsby som lå mellom høye, grønne åser, en ung jente ved navn Lily. Lily var seks år gammel, med lyse blå øyne og krøllete brunt hår som hoppet når hun løp. Hun elsket å utforske, klatre i trær og se på fuglene fly høyt oppe på himmelen. Men mest av alt, elsket Lily historier om magi.
Hver kveld fortalte bestemoren hennes henne eventyr om fortryllende skoger, snakkende dyr og modige trollmenn. Lily lå i sengen, lyttende til disse historiene med store øyne, og forestilte seg selv som en del av de magiske verdenene. En dag, mens hun lekte nær kanten av landsbyen, kom hun over noe uvanlig. Gjemt under et stort eiketre var en liten, blank nøkkel. Den skinte i sollyset, og fanget oppmerksomheten hennes.
Nysgjerrig plukket Lily opp nøkkelen og undersøkte den nøye. Den var liten og delikat, med intrikate mønstre gravert i den, og den virket veldig gammel. Da hun holdt den i hånden, følte hun en merkelig stikking, som om nøkkelen var levende. "Dette må være en magisk nøkkel!" tenkte hun, mens hjertet hennes banket av spenning. Men hva kunne den åpne? Det var ingen låser i nærheten.
Lily bestemte seg for å ta nøkkelen til bestemoren sin, som visste mye om magi. Hun løp hjem så raskt hun kunne, med hjertet som banket av entusiasme. Da hun kom fram, fant hun bestemoren sin som strikket i den favorittstolen sin ved peisen.
"Bestemor, se hva jeg fant!" utbrøt Lily, og holdt nøkkelen ut mot bestemoren.
Bestemoren justerte brillene sine og så nøye på nøkkelen. Et smil spredte seg over det rynkete ansiktet hennes. "Åh, min kjære, du har funnet noe veldig spesiell. Dette er ingen vanlig nøkkel. Det er en magisk nøkkel, og den vil lede deg til et hemmelig sted."
Lilys øyne ble store. "Et hemmelig sted? Hvor er det, Bestemor?"
Bestemoren lo mykt. "Nøkkelen vil vise deg veien, men du må være modig og følge hvor den tar deg. Stol på hjertet ditt, og husk, magi er overalt rundt oss, men bare de som tror kan virkelig se det."
Lily følte en kribling av spenning i brystet. Hun takket bestemoren, kysset henne på kinnet og skyndte seg ut. Med nøkkelen godt i hånden begynte hun å gå mot skogen i kanten av landsbyen. Da hun nærmet seg de høye trærne, begynte nøkkelen å skinne svakt, og belyste stien foran henne.
Skogen var tykk med høye trær, hvis blader raslet lett i brisen. Fugler kvitrede over hodet henne, og ekorn spratt fra gren til gren. Det var et vakkert sted, men Lily hadde alltid fått høre at hun ikke skulle gå for langt inn i skogen. Noen sa at det var fortryllet, og at rare ting skjedde med de som våget seg for dypt inn.
Men Lily var ikke redd. Hun stolte på bestemors ord og visste at nøkkelen ville lede henne. Da hun gikk dypere inn i skogen, begynte luften rundt henne å endre seg. Fargene på bladene virket lysere, og lydene fra skogen ble mykere, nesten som musikk. Stien svingte og vendte, og snart fant Lily seg selv foran et stort, gammelt tre med en hul i stammen.
Nøkkelen i hånden hennes skinte enda sterkere, og Lily visste at dette var stedet nøkkelen hadde ført henne til. Hun strakte ut hånden og plasserte nøkkelen i hulen, og med et mykt klikk begynte trestammen å åpne seg, og avslørte en skjult dør.
Lily tok et dypt pust og trådte gjennom døren.
På den andre siden kunne hun ikke tro sine egne øyne. Hun hadde trådt inn i en magisk verden som hun aldri hadde sett før. Trærne her var mye høyere, greinene deres vridde seg som spiraler, og bakken var dekket av myk, lysende mose som lyste opp med hvert skritt hun tok. Merkelige og vakre skapninger fløy over henne små drager med glitrende vinger, sommerfugler som funklet som edelstener, og fugler som sang de vakreste melodiene hun noen gang hadde hørt.
Mens hun gikk gjennom denne fortryllede skogen, hørte Lily en myk stemme som kalte navnet hennes. Hun snudde seg og så en liten, lysende skapning med små vinger som flatterte mot henne. Det var en fe!
"Velkommen, Lily," sa feen med en mild stemme. "Vi har ventet på deg."
Lily var forbløffet. "Kjenner du navnet mitt?"
Feen smilte. "Selvfølgelig! Den magiske nøkkelen har valgt deg. Du er den som vil hjelpe oss."
"Hjelpe dere?" spurte Lily, forvirret. "Hva trenger dere hjelp med?"
Feen forklarte at den magiske skogen deres var i fare. En rampete trollmann ved navn Zarlak hadde stjålet hjertet til skogen Krystallen av lys. Uten krystallen ville magien i skogen blekne, og alle skapningene som bodde der ville miste kreftene sine.
"Men hvorfor tok han det?" spurte Lily.
Feen sukket. "Zarlak pleide å være snill, men han ble grådig. Han ønsket all magien for seg selv. Han trodde at hvis han tok Krystallen av lys, kunne han bli den mektigste trollmannen i verden."
Lilys hjerte sank. Hun visste at hun måtte hjelpe feen og den magiske skogen. "Hva kan jeg gjøre?" spurte hun.
Feen flatterte opp til Lilys skulder og hvisket "Du må finne Zarlaks slott, som er skjult dypt i skogen. Nøkkelen vil guide deg, men du må være modig og smart for å overvinne ham."
Lily nikket, fast bestemt på å hjelpe. Med feen ved sin side og nøkkelen som skinte i hånden hennes, la hun ut på eventyret sitt.
Reisen var ikke lett. Underveis møtte Lily mange utfordringer. Hun måtte krysse en elv som ble passet på av en grinete troll, løse en gåte fra en vis gammel ugle, og finne veien gjennom en labyrint av vridde viner. Men gjennom alt husket hun bestemors ord "Stol på hjertet ditt, og tro på magien."
Til slutt, etter hva som føltes som timer med gange, fikk Lily øye på et høyt, mørkt slott som reiste seg i horisonten. Det var omgitt av tykke svarte skyer, og lynet spraket på himmelen over det. Dette var Zarlaks slott.
Lily tok et dypt pust og nærmet seg slottporten. Nøkkelen i hånden hennes skinte sterkt, og porten åpnet seg med et knirk. Inni var slottet kaldt og mørkt, og skygger danset på veggene. Lily kunne føle tilstedeværelsen av magi rundt seg, men det var ikke den typen magi som føltes varm og trøstende. Dette var mørk og vridd magi.
Hun klatret opp den svingete trappen til toppen av tårnet, hvor hun fant Zarlak sittende på en trone, holdende Krystallen av lys i hånden. Øynene hans glitret av makt, og han lo da han så Lily.
"Ah, en liten jente har kommet for å utfordre meg?" hånte Zarlak. "Tror du at du kan ta krystallen fra meg?"
Lily sto rakrygget og så Zarlak i øynene. "Denne magien tilhører ikke deg. Den tilhører skogen og alle skapningene som bor der. Du kan ikke beholde den for deg selv."
Zarlaks smil ble borte. I et øyeblikk så han usikker ut, som om Lilys ord hadde truffet noe dypt inne i ham. Han hadde glemt hvordan det var å bry seg om andre, å dele magien i stedet for å hamstre den.
Plutselig dukket feen opp ved siden av Lily og hvisket i øret hennes "Magien i krystallen reagerer på vennlighet og kjærlighet. Snakk fra hjertet ditt."
Lily tok et skritt frem. "Zarlak, du var en gang snill, som magien i skogen. Hvis du returnerer krystallen, vil skogen bli gjenopprettet, og du kan bli en del av dens magi igjen. Magien vil bli sterkere hvis vi deler den."
Zarlak stirret på krystallen i hånden sin. Sakte, myknet uttrykket hans. Han hadde vært alene så lenge, jaktende på makt, at han hadde glemt gleden ved å dele og være snill. Med et sukk strakte han ut krystallen mot Lily.
"Du har rett," sa han stille. "Jeg tok feil av å ta magien for meg selv. Jeg... jeg vil ikke være alene lenger."
Lily smilte og tok forsiktig Krystallen av lys fra Zarlaks hånd. I det øyeblikket begynte de mørke skyene som omga slottet å blekne, og luften fyltes med lys og varme.
Lily og feen returnerte Krystallen av lys til sin rettmessige plass i hjertet av skogen. Så snart krystallen ble gjenopprettet, kom hele skogen til liv med magi igjen. Blomster blomstret, dyrene danset, og trærne glitret av lys.
Zarlak, som hadde fulgt dem, så med undring. Han hadde aldri sett magien i skogen på denne måten før, og han følte en varme i hjertet sitt som han ikke hadde følt på lenge.
Lily vendte seg mot ham og smilte. "Du er velkommen her, så lenge du respekterer magien og deler den med andre."
Og fra den dagen av ble Zarlak en beskytter av skogen, og brukte kreftene sine til gode. Han lærte at ekte magi kommer fra vennlighet, kjærlighet og deling med andre.
Når det gjelder Lily, så returnerte hun hjem til landsbyen sin, hvor hun fortsatte å utforske og leke, alltid vitende om at den magiske skogen var bare en nøkkelvridning unna.
Og slik ble den magiske skogen reddet, og alle levde lykkelig alle sine dager.
