Det var en gang en munter liten landsby omkranset av bølgende enger og glitrende elver, hvor det bodde en nysgjerrig og snillhjertet 7 år gammel jente ved navn Ellie. Ellie hadde glitrende blå øyne og kastanjefarget hår som alltid så litt rotete ut fra hennes uendelige eventyr. Hun elsket å utforske og forestille seg magiske verdener, inspirert av historiene bestemoren hennes fortalte henne hver kveld før hun la seg. Ellies favoritt var fortellingen om "Det hviskende eiketreet," et gammelt magisk tre som sies å oppfylle ønsker, men bare for de som var modige, snille og rene av hjertet.
Ellie undret alltid om det hviskende eiketreet virkelig eksisterte. De fleste av landsbyboerne trodde det bare var en historie for å underholde barna. Men Ellie? Hun håpet i hemmelighet at det var sant. Dyp inne i seg følte hun en dragning, et stille hvisk i hjertet som oppfordret henne til å oppsøke det. Lite visste hun, skjebnen hadde et magisk eventyr i vente for henne.
En solfylt morgen våknet Ellie til en uvanlig vind som blåste gjennom det åpne vinduet hennes. På vinduskarmen lå en glitrende gyllen fjær. Da hun plukket den opp, la hun merke til skinnende ord som dukket opp på overflaten "Søk det hviskende eiketreet, for magien det holder kan redde landsbyen."
Ellie gispet. Redde landsbyen? Hjertet hennes banket av spenning og nysgjerrighet. Uten å nøle pakket hun sin lille ryggsekk med nødvendigheter en vannflaske, et lite brød, et eple, en notatbok, og en blyant. Hun knyttet på seg de solide skoene, det favoritt røde skjerfet, og la i vei mot skogen i utkanten av landsbyen. Dette var starten på hennes største eventyr.
Skogen var stor og full av liv, med sollys som filtrerte gjennom bladene og fugler som kvitre i greinene. Da Ellie gikk dypere inn i skogen, la hun merke til at skogen virket... levende. Trærne svaiet forsiktig som om de ønsket henne velkommen, og blomstene virket å blomstre lysere etter hvert som hun passerte. Det føltes magisk.
Plutselig ropte en myk stemme "Ellie! Ellie!" Hun stoppet brått, usikker på hvor stemmen kom fra. Før hun kunne svare, hoppet en liten kanin ut fra bak en busk. Pelsen dens var sølvfarget, og øynene skinte som små stjerner. "Ellie," sa kaninen, "jeg er Lumi, og jeg har kommet for å guide deg."
"Du kan snakke?" utbrøt Ellie, med øynene vidåpne av undring.
"Selvfølgelig," svarte Lumi med en rykning på nesen. "Skogen er full av magi, og du er i ferd med å være en del av en veldig spesiell reise."
Ellie fulgte Lumi dypere inn i skogen, hvor trærne ble høyere og luften ble kaldere. Mens de gikk, forklarte Lumi at magien til det hviskende eiketreet var i ferd med å forsvinne fordi noen hadde stjålet dets Hjertestein, en glødende edelsten som ga treet sin kraft. Uten Hjertesteinen ville magien som beskyttet landsbyen forsvinne.
"Men hvorfor tok noen den?" spurte Ellie, med rynket panne.
"Fordi ikke alle forstår at magi er ment å deles, ikke besittes," sa Lumi. "Men ikke bekymre deg. Jeg tror du er den som kan gjenopprette det."
Deres første utfordring kom da de nådde en boblende bekk som blokkerte veien deres. Vannet var for raskt til å krysse, og det var ingen bro. "Hva skal vi gjøre?" undret Ellie høyt.
Lumi ristet på ørene sine og pekte på en gruppe steiner i bekken. "Disse steinene virker magiske. Hvis du svarer på deres gåte, vil de la oss krysse sikkert."
Fra den største steinen rumlet en dyp stemme "For å passere må du svare Hva har røtter ingen ser, er høyere enn trær, opp, opp den går, og likevel vokser den aldri?"
Ellie tapte haken sin, tenkte hardt. Så husket hun en historie bestemoren hennes hadde fortalt henne. "Et fjell!" utbrøt hun.
Steinene lyste opp sterkt og skiftet til en perfekt sti over vannet. Ellie og Lumi krysset med letthet, og steinene gikk tilbake til sine opprinnelige plasser bak dem.
Deres reise fortsatte, og snart møtte de sin andre utfordring. En tykk vegg av tornete vinranker blokkerte veien deres. Ellie prøvde å presse seg gjennom, men vinrankene var for sterke. "Vi trenger hjelp," sa hun.
Bare da, svevde en liten fe med gyldne vinger ned fra et nærliggende tre. "Hei, Ellie!" sa feen, med en stemme som var som en myk klokkelyd. "Jeg er Flora. Jeg kan hjelpe deg, men først må du vise din vennlighet. Min blomsterhage ble tråkket ned av et vilt svin, og jeg har ikke styrken til å fikse det. Hvis du kan hjelpe meg, vil jeg rydde veien for deg."
"Selvfølgelig vil jeg hjelpe!" sa Ellie uten å nøle.
Med Lumis hjelp, replante Ellie forsiktig blomstene, jevnet jorden og vannet dem med en liten stråle fra bekken. Feen klappet hendene sine i glede. "Takk, Ellie! Din vennlighet har gjenopprettet hagen min. Nå vil jeg rydde veien."
Med et sveip av staven sin fikk Flora de tornete vinrankene til å forsvinne, og avslørte stien videre. Ellie og Lumi takket henne og fortsatte jakten sin.
Etter hvert som de fortsatte, ble skogen mørkere og stillere. Ellie begynte å føle seg litt nervøs, men Lumi holdt seg nær, og ga henne trøstende ord. Til slutt kom de til en lysning der det hviskende eiketreet sto. Det var det høyeste treet Ellie noen gang hadde sett, med sine massive greiner som strakte seg mot himmelen og barken som glødet svakt med gyllent lys. Men noe var galt gløden var svak, og treet så utmattet ut.
Ved foten av treet stod en skyggefull skikkelse som holdt Hjertesteinen. Figuren snudde seg og viste seg å være en kappeklædd trollmann med gjennomtrengende grønne øyne. "Hvem tør å forstyrre meg?" dundret trollmannen.
Ellie gikk frem, stemmen hennes var jevn til tross for frykten. "Du har tatt noe som ikke tilhører deg. Hjertesteinen tilhører det hviskende eiketreet og skogen. Uten det vil landsbyen og magien visne."
Trollmannen lo kaldt. "Og hvorfor skulle jeg bry meg? Makt tilhører de som er sterke nok til å ta det."
"Men sann styrke kommer fra å hjelpe andre, ikke fra å stjele," sa Ellie modig. "Skogens magi er ment å beskytte alle. Vennligst, gi den tilbake."
Trollmannen nølte, tilsynelatende tatt på sengen av Ellies ord. Lumi hoppet nærmere og la til "Hvis du returnerer Hjertesteinen, vil magien vokse sterkere, og du kan være en del av noe større. Du trenger ikke å være alene."
For et øyeblikk myknet trollmannens grønne øyne. Langsomt rakte han ut Hjertesteinen mot Ellie. "Kanskje... jeg har tatt feil," mumlet han. "Ta den og gjenopprett magien."
Ellie aksepterte Hjertesteinen og nærmet seg det hviskende eiketreet. Da hun plasserte den glødende edelstenen i et hulrom ved foten av treet, virket hele skogen å komme til liv. Eiketreet's grener glitret med gyllent lys, og en varm, beroligende energi fylte luften. Ellie kunne føle magien spre seg, gjenopprette skogen og landsbyen der ute.
Trollmannen så på i beundring. "Takk," sa han stille. "Jeg ser nå at magi ikke handler om makt, men om forbindelser."
Med skogen gjenopprettet, talte det hviskende eiketreet med en dyp, vennlig stemme. "Ellie, ditt mot, vennlighet og visdom har reddet oss alle. Husk, den største magien ligger i godheten i ditt hjerte."
Ellie og Lumi kom tilbake til landsbyen som helter. Landsbyboerne jublet og feiret, takknemlige for Ellies mot og den gjenopprettede magien. Trollmannen ble igjen i skogen, og lovet å bruke sin egen magi til å beskytte den.
Fra den dagen visste Ellie at magi ikke bare var i det hviskende eiketreet, men i sitt eget hjerte og i vennligheten og motet til alle som var villige til å gjøre det rette.
Slutt.
