Det var en gang, i et fjernt land, lagt mellom høye fjell og glitrende innsjøer, et magisk kongerike kalt Drømmenes Havn. Drømmenes Havn var ikke noe vanlig kongerike. Det var et sted der stjernene på nattehimmelen hvisket historier, elvene sang vuggesanger, og hvert tre hadde en liten bit magi i røttene sine. Det mest fantastiske med Drømmenes Havn var imidlertid at det ble styrt av drømmer.
I dette kongeriket var det et spesielt sted kalt Drømmepalasset, hvor Drømmedronningen bodde. Drømmedronningen hadde en magisk krone som gjorde at hun kunne skape drømmer for hver person i landet. Hun kunne lage drømmer om å sveve på skyer, danse med sommerfugler, eller utforske hemmelige skoger fylt med skatter. Men det var én regel i Drømmenes Havn dårlige drømmer var ikke tillatt. Dronningen sørget for at hver drøm var fylt med lykke, eventyr og undring.
I en liten landsby på kanten av Drømmenes Havn bodde det en liten jente som het Lila. Lila var seks år gammel, med krøllete sort hår og glitrende brune øyne som alltid så ut til å skinne når hun smilte. Hun var kjent over hele landsbyen for sin vennlighet, alltid hjelpsom og delte lekene sine med vennene. Lila elsket leggetid fordi det var da hun kunne drømme. Hun elsket å drømme om å fly over fjellene, svømme med havfruer og leke med magiske skapninger.
Men en natt skjedde det noe merkelig. Lila hadde et mareritt.
I drømmen hennes ble himmelen mørk, og stjernene forsvant. De vakre blomstene i Drømmenes Havn visnet, og elvene sluttet å synge. I stedet for vennlige dyr var skogen fylt med skyggeskikkelser som hvisket skumle ting. Lila våknet brått, med hjertet som hamret. Hun hadde aldri hatt en dårlig drøm før, og hun forsto ikke hvorfor det hadde skjedd.
Neste morgen bestemte Lila seg for å dra til Drømmepalasset for å snakke med Drømmedronningen. "Kanskje hun kan hjelpe meg med å forstå hvorfor jeg hadde en dårlig drøm," tenkte Lila.
Med beslutningen tatt pakket Lila en liten veske med noen snacks og vann, kysset foreldrene sine farvel, og la ut på reisen til Drømmepalasset. Stien til palasset var lang, men Lila var ikke redd. Hun hadde vokst opp i den magiske verdenen av Drømmenes Havn, hvor alt var mulig hvis man trodde på det.
Mens Lila gikk gjennom den fortryllede skogen, hørte hun bladene rasle over hodet sitt. Hun så opp og så en liten, lysende fugl fly ned mot henne. Fuglen hadde fjær som glitret som månen, og de små øynene dens strålte som stjerner.
Astra svippet hodet. "Et dårlig drøm, sier du? Det er uvanlig i Drømmenes Havn. Kanskje jeg kan hjelpe deg på reisen din. Veien til palasset kan være tricky."
Lila smilte takknemlig. "Takk, Astra. Jeg kunne bruke en venn."
Sammen fortsatte Lila og Astra gjennom skogen. Trærne rundt dem lyste med et mykt lys, og luften luktet søtt, som honningblomst. Lila følte seg trøstet av skjønnheten i skogen, men hun kunne ikke riste av seg bekymringen i hjertet. Hvorfor hadde hun hatt et dårlig drøm? Var det noe galt med magien i Drømmenes Havn?
Mens de gikk, kom de over en liten bekk som glitret i sollyset. Sittende ved bekken var en kanin med pels så hvit som snø. Kaninen så opp på Lila og Astra med store, nysgjerrige øyne.
Lila knelte ned ved siden av kaninen og forklarte situasjonen sin. "Jeg er på vei til Drømmepalasset fordi jeg hadde et dårlig drøm i natt, og jeg vil vite hvorfor."
Kaninen's ører vibrerte med bekymring. "Et dårlig drøm? Det er veldig uvanlig. Jeg har bodd i Drømmenes Havn hele livet, og jeg har aldri hatt en."
Lila nikket. "Jeg vet. Det er derfor jeg er bekymret. Jeg har aldri hatt en dårlig drøm før heller."
Kaninen reiste seg på bakbena og smilte. "Vel, du er heldig! Jeg kjenner en snarvei til Drømmepalasset. Hvis du følger meg, så skal jeg vise deg veien."
Lila og Astra fulgte kaninen langs en svingete sti som vridde og vendte seg gjennom skogen. Trærne ble høyere, og luften ble kjøligere mens de nærmet seg palasset. Etter en liten stund kom de til kanten av en stor lysning. I midten av lysningen stod Drømmepalasset, med sine høye tårn som glitret som gull i sollyset. Palasset var omgitt av blomstrende blomster og sprudlende fontener, og lyden av mild musikk fylte luften.
Lilas hjerte fylte seg med spenning. Hun hadde alltid drømt om å se Drømmepalasset på nært hold, og nå var hun endelig her!
Da de nærmet seg den storslåtte inngangen, svang palasset dørene opp, og ut trådte Drømmedronningen selv. Hun var høy og grasiøs, med langt sølvfarget hår som fløt som en elv, og hun bar en krone som glitret med stjerner.
Lilas øyne ble store av overraskelse. "Vet du hvorfor jeg er her?"
Dronningen nikket. "Ja, min kjære. Jeg vet om din dårlige drøm. Jeg har følt noe uvanlig i magien til Drømmenes Havn, og jeg tror drømmen din er knyttet til det."
Lila følte et stikk av bekymring i brystet. "Hva skjer, Deres Høyhet?"
Dronningen gestikulerte for Lila, Astra og kaninen å følge henne inn i palasset. De gikk gjennom de storslåtte hallene, hvor veggene var dekket av glitrende tapeter som skildret vakre drømmer som hadde blitt skapt gjennom årene.
Til slutt kom de til Drømmekammeret, hvor en stor, glødende krystall svevde i midten av rommet. Krystallen var kilden til alle drømmer i Drømmenes Havn. Den pulserte med et mykt lys og sendte bølger av drømmer ut i verden.
Lila så nøye på krystallen og la merke til noe merkelig. En liten, mørk flekk vokste i midten av krystallen. Den var svak, men den var der.
Dronningens ansikt ble alvorlig. "Det er en Skygge av Frykt. Det er en mørk kraft som noen ganger sniker seg inn i drømmer og forvandler dem til mareritt. Jeg har prøvd å holde den unna, men det ser ut til at den blir sterkere."
Lila tenkte et øyeblikk og spurte så, "Hvordan kan vi stoppe den?"
Dronningen smilte mildt. "For å stoppe Skyggen av Frykt, må vi gjenopprette lyset av håp til krystallen. Og for det, trenger vi noen som tror på drømmenes kraft."
Lilas hjerte svulmet av beslutsomhet. "Jeg tror på drømmer! Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?"
Dronningen kneppet seg ned og la hånden sin på Lilas skulder. "Du må dra på en reise inn i Drømmeverdenen. Der vil du finne Håpets Lys. Det er en liten, glitrende blomst som bare blomstrer i den mørkeste delen av Drømmeverdenen. Hvis du tar den med tilbake, vil krystallen bli gjenopprettet, og de dårlige drømmene vil forsvinne."
Lila nikket. "Jeg skal gjøre det! Jeg skal finne Håpets Lys."
Dronningen viftet med hånden sin, og en dør dukket opp i den fjerne enden av kammeret. "Denne døren vil ta deg til Drømmeverdenen. Men vær forsiktig, Skyggen av Frykt kan prøve å stoppe deg."
Med et modig hjerte trådte Lila gjennom døren, etterfulgt av Astra og kaninen. På den andre siden fant de seg selv i et merkelig og vidunderlig sted. Himmelen var en virvlende blanding av farger, og bakken var myk og svampete, som en gigantisk pute. Stjerner blinket i det fjerne, og flytende øyer drev sakte over dem.
De begynte reisen sin gjennom Drømmeverdenen, på jakt etter Håpets Lys. Underveis møtte de mange magiske skapninger snakkende skyer, vennlige drager, og til og med en gruppe dansende ildfluer. Men da de gikk dypere, ble himmelen mørkere, og Lila kunne føle Skyggen av Frykt nærme seg.
Endelig nådde de den mørkeste delen av Drømmeverdenen. Midt i mørket sto en enkelt glitrende blomst høyt, lysende med et mykt, gyllent lys. Lila nærmet seg forsiktig og plukket blomsten fra bakken.
Men akkurat som hun snudde seg for å gå, dukket Skyggen av Frykt opp foran dem. Den var en virvlende skydde av mørke, med glødende røde øyne som fulgte hvert trekk de gjorde.
Lila sto fast. "Nei! Jeg vil ikke la deg ta drømmene til Drømmenes Havn!"
Med all sin mot holdt Lila Håpets Lys høyt over hodet sitt. Blomsten skinte klarere og klarere inntil det gyldne lyset fylte hele Drømmeverdenen. Skyggen av Frykt skrek og forsvant i luften, beseiret av håpets kraft.
Med blomsten i hånden, kom Lila, Astra og kaninen tilbake til Drømmepalasset. Drømmedronningen smilte stolt da Lila plasserte Håpets Lys i krystallen. Den mørke flekken forsvant, og krystallen begynte å gløde klarere enn noen gang før.
Lila strålte av stolthet. "Jeg kunne ikke ha gjort det uten vennene mine."
Dronningen ga Lila en varm klem. "Du er en ekte helt, Lila. Glem aldri kraften i drømmer."
Da Lila kom hjem den kvelden, følte hun seg sterkere og modigere enn noen gang før. Hun klatret opp i sengen, vel vitende om at ingen dårlige drømmer noen gang kunne skremme henne igjen. Og mens hun gled inn i søvnen, drømte hun om magiske eventyr, vennlige skapninger, og det vakre kongeriket Drømmenes Havn.
Slutt.
