I en frodig, grønn skog mellom rullende åser, var det et hemmelig sted kalt Hviskende Skog. Dyrene som bodde der var ikke vanlige dyr. De kunne snakke, fortelle historier, og til og med drømme om eventyr langt utover trærne. Blant dem var en liten, nysgjerrig rev ved navn Finn, som alltid var ivrig etter å utforske. En lys morgen, mens solen tittet gjennom bladene, lå Finn på sitt favorittmosete sted og stirret opp mot himmelen. "Hvorfor ser verden så stor ut?" undret han høyt. "Jeg skulle ønske jeg kunne se alt!" Akkurat da flakset bestevennen hans, Bella den blåfuglen, ned fra en gren. "Finn, hvis du virkelig vil se verden, må du være modig," kvitrede hun.
"Men husk, skogen vil alltid være hjemmet ditt. " Finns ører perkede seg. "Tror du jeg kan? Tror du jeg kan dra på et ekte eventyr?" "Å ja, absolutt!" svarte Bella, mens hun strakte ut vingene. "Men du vil trenge hjelp. La oss samle noen venner!" Bella ropte ut gjennom skogen, og snart ble de med av en liten gruppe dyr Oliver den kloke gamle uglen, Pip det lekne ekornet, og Tilly den sjenerte skildpadden. De ble alle enige om å hjelpe Finn på hans store eventyr. "Jeg skal lede dere fra himmelen," sa Bella muntert. "Jeg kan holde øye med farer.
" "Jeg skal ta med snacks," sa Pip og stappet sine små kinn med eikenøtter. "Eventyr trenger snacks!" "Og jeg," hoiet Oliver, "vil dele min visdom. Du vet aldri når en gåte kan komme godt med. " Tilly nikket sakte. "Jeg kommer også. selv om jeg ikke er så rask. " Med planen satt, marsjerte vennene til kanten av Hviskende Skog, hvor en glitrende elv strakte seg foran dem. Finn nølte.
"Hva om verden er for stor?" sa han mykt. Oliver flakset over til ham. "Verden kan være stor," sa han, "men du er smart og snill. Det er stort nok. " Beroliget trådte Finn frem, og sammen krysset de elven, og fulgte en sti som ledet til en eng fylt med blomster i alle farger. Sommerfugler danset i luften, og Finn følte hjertet svulme av glede. Men snart kom de til en høy, steinete bakke.
Et skilt på bunnen leste "Klatre forsiktig. Overraskelser venter på toppen. " "Jeg liker ikke overraskelser," mumlet Tilly og trakk hodet inn i skjoldet sitt. "Vi er sammen her," sa Finn og smilte til henne. "La oss se hva som er på toppen. " Klatringen var vanskelig. Pip klatret foran, mens Bella fløy over dem, heiet dem på.
Tilly tok seg god tid, og Finn ble ved hennes side. Da de endelig nådde toppen, gasset de i ærefrykt. Foran dem strakte det seg et gyllent felt som skinte i sollyset. I sentrum sto et skimrende tre som var ulikt noe de noensinne hadde sett. Bladene skinte som stjerner, og røttene glødet svakt. "Det er vakkert!" hvisket Bella da hun landet på en av grenene. Plutselig talte treet, med en rødmyk og varm stemme som raslingen av blader i vinden.
"Modige reisende, dere har nådd Underverdenes Tre. Hva bringer dere hit?" Finn trådte frem, halen hans logret nervøst. "Jeg ønsket å se verden," sa han. "Jeg ønsket å vite hva som er der ute. " Treet svaiet forsiktig. "Verden er vid og full av underverker, lille rev. Men noen ganger er de største skattene vennene og hjemmet du allerede har.
" Finn tenkte på vennene sine, hvordan Bella hadde guidet dem, hvordan Pip hadde fått dem til å le, hvordan Oliver hadde delt sin visdom, og hvordan Tilly hadde vært så modig til tross for frykten sin. Han innså at treet hadde rett. "Men hvorfor glitrer bladene dine?" spurte Pip med store øyne. "Hver blad holder en ønskedrøm," forklarte treet. "Dere kan hver ta et og gjøre et ønskedrøm, men husk at ønsker er mest potente når de kommer fra hjertet. " Vennene plukket hver sin blad. Bella ønsket seg endeløse himmelstræk å utforske.
Pip ønsket seg flere eikenøtter enn han noen gang kunne spise. Oliver ønsket at skogen alltid skulle forbli trygg. Tilly, etter en lang stund, ønsket å være modig hver dag. Til slutt var det Finns tur. Han holdt bladet tett og sa "Jeg ønsker å alltid huske hvor heldig jeg er som har vennene mine. " Treet lyste sterkt. "Ditt ønske er visst, lille rev.
Nå gå, og ta minnene med deg. " Mens de gjorde vei tilbake til Hviskende Skog, lo vennene og delte historier om eventyret sitt. Finn følte seg stolt, ikke fordi han hadde sett verden, men fordi han hadde lært hvor spesiell verden hans allerede var. Da de nådde det mosete stedet der alt begynte, la Finn seg ned og så på himmelen igjen. Denne gangen undret han seg ikke over hvor stor verden var. I stedet tenkte han på hvor stor hjertet hans føltes, fylt med takknemlighet og glede. Og fra den dagen av hadde Finn og vennene hans mange flere eventyr, men de kom alltid tilbake til Hviskende Skog, hvor trærne hvisket historier, og stjernene over dem syntes å blinke bare for dem.
Han lurte på hvorfor verden så så stor ut og ønsket å se alt.
Bella er en blåfugl som sa til Finn å være modig og minnet ham om at skogen alltid ville være hans hjem.
En klok ugle som het Oliver, en leken ekorn som het Pip, og en sjenert skilpadde som het Tilly ble med Finn.
Det sa, Klatre forsiktig. Overraskelser venter på toppen.
De fant Underverks-treet, et magisk tre med glitrende blader.
Treet sa at de største skattene er vennene og hjemmet du allerede har.
Finn ønsket å alltid huske hvor heldig han var som hadde vennene sine.