Det var en gang en fredelig landsby omringet av rullende grønne åser og klare blå himmel, hvor det bodde en liten jente ved navn Ella. Ella var seks år gammel, med gyllent hår som så ut til å glø den i sollyset og lyse, nysgjerrige øyne som glitret som stjerner. Hun var kjent i hele landsbyen for sitt gode hjerte og eventyrlystne ånd. Ella elsket å høre historier om magi og feer, og hun drømte ofte om å legge ut på sitt eget magiske eventyr.
Ellas favoritt historie var om Ønskestjernen, en magisk stjerne som sies å oppfylle ett ønske for den som finner den. Bestemoren hennes pleide å si "Ønskestjernen avslører seg kun for dem som har et rent hjerte og er modige nok til å følge dens lys." Ella stirret ofte opp mot nattehimmelen, undrende om Ønskestjernen var ekte og om den noen gang ville velge henne.
En rolig kveld, da solen sank under horisonten og stjernene begynte å blinke, satt Ella ved vinduet på rommet sitt. Hun klemte sitt favorittlekestykke, en unicorn ved navn Sparkle, og så opp på himmelen. Plutselig så hun en stjerne som var ulik noen hun noen gang hadde sett før. Den var større, lysere, og hadde et mykt gyllent skjær som så ut til å pulserer forsiktig. Da Ella stirret i beundring, begynte stjernen å bevege seg. Den strakte seg over himmelen og etterlot et spor av gyllent lys bak seg.
Ellas hjerte raste av spenning. "Kan det være Ønskestjernen?" hvisket hun til seg selv.
Rett før hun skulle løpe for å fortelle foreldrene sine, hørte hun en myk, melodisk stemme. "Ella," ropte stemmen. "Ella, følg lyset."
Ella så seg rundt i rommet, men ingen var der. Stemmen så ut til å komme fra selve stjernen. Hun snudde seg tilbake mot vinduet og så det gyldne sporet som ledet mot skogen i utkanten av landsbyen. Etter å ha tatt et dypt pust, grep Ella fatt i Sparkle, tok på seg skoene, og listet seg stille ut av huset.
Natten var rolig, og luften var klar og kjølig. Det gyldne sporet glitret under måneskinnet, og ledet Ella mot skogen. Da hun gikk inn i skogen, følte hun en blanding av spenning og nervøsitet. Trærne var høye og kastet lange skygger, men det gyldne lyset gjorde stien klar og innbydende.
"Hallo?" ropte Ella forsiktig. "Er det noen der?"
Til hennes overraskelse, fløy en liten, glitrende skikkelse ned fra trærne. Det var en fe, ikke større enn en fugl, med delikate vinger som glitret som diamanter og en kjole laget av blomsterblad. Feen hadde et vennlig ansikt og øyne som glitret av varme.
"Hilsener, Ella," sa feen med en stemme så søt som klokkespill. "Jeg er Lyra, en vokter av Ønskestjernen."
Ellas øyne ble store av forbauselse. "Ønskestjernen er ekte?"
Lyra nikket. "Ja, det er den. Ønskestjernen har valgt deg, Ella. Men dens magi er i ferd med å falme. Noen har stjålet dens Hjerte, kilden til dens kraft. Uten det kan stjernen ikke oppfylle ønsker, og dens lys vil forsvinne for alltid."
Ella følte et stikk av tristhet. "Det er forferdelig! Kan vi få tilbake Hjertet?"
Lyra smilte mildt. "Det er derfor stjernen valgte deg. Din vennlighet og mot gjør deg til den perfekte personen til å hjelpe. Hjertet er gjemt i Krystallhulen, langt bortom disse skogene. Det vil bli en utfordrende reise, men jeg vil veilede deg."
"Jeg skal gjøre det," sa Ella, stemmen hennes var fast av besluttsomhet. "La oss redde Ønskestjernen."
Lyra's vinger glitret mens hun fløy foran for å lede veien. Det gyldne sporet fortsatte dypere inn i skogen, og Ella fulgte tett bak. Underveis møtte de sin første utfordring en boblende bekk som var for bred til å hoppe over.
"Hvordan skal vi krysse?" spurte Ella.
Lyra pekte på en familie av frosker som satt på steinene nær vannet. "Be dem om hjelp," sa hun. "Magien svarer ofte på vennlighet."
Ella bøyde seg ned og snakket forsiktig til froskene. "Hei, kan dere hjelpe oss med å krysse bekken? Vi er på en viktig reise for å redde Ønskestjernen."
Den største frosken, med en skinnende grønn kappe, studerte Ella et øyeblikk før han nikket. "Klatre på ryggen vår. Vi vil bære deg over."
Ella og Lyra takket froskene, og med deres hjelp kom de trygt over til den andre siden. "Vennlighet åpner mange dører," sa Lyra med et smil mens de fortsatte videre.
Skogen ble mørkere etter hvert som de reiste lenger, og snart nådde de en tett kratt av tornebusker som blokkerte veien. "Hva skal vi gjøre nå?" undret Ella.
Lyra pekte på en liten fugl som satt på et nærliggende tre. "Kanskje vår fjærkledde venn kan hjelpe."
Ella gikk bort til fuglen og sa, "Unnskyld meg, vi prøver å redde Ønskestjernen, men disse tornene er i veien. Kan du hjelpe oss?"
Fuglen kvitrede lykkelig og fløy ned til buskene. Med sin skarpe nebb begynte den å hakke bort tornene, og skapte en smal sti for Ella og Lyra å passere gjennom. "Tusen takk!" sa Ella, hjertet hennes fullt av takknemlighet.
"Husk," sa Lyra mens de gikk, "hver handling av vennlighet bringer oss nærmere vårt mål."
Endelig, etter hva som føltes som flere timers vandring, nådde de inngangen til Krystallhulen. Huleinngangen glitret med blå og hvite krystaller, og en myk summing syntes å fylle luften. Men stående foran hulen var en skyggefull skikkelse med glødende røde øyne. Det var Skyggevokteren, en skapning som voktet Hjertet til Ønskestjernen.
"Hvem tør å gå inn i min hule?" brummede Skyggevokteren.
Ella tok et dypt pust og steg frem. "Jeg er Ella, og jeg har kommet for å hente tilbake Hjertet til Ønskestjernen. Det tilhører ikke deg."
Skyggevokteren raget over henne, dens tilstedeværelse skremmende. "Hvorfor skal jeg gi det til deg? Hjertets kraft tilhører meg nå."
"Men Hjertet var aldri ment å bli beholdt av én person," sa Ella bestemt. "Ønskestjernens magi er ment å bli delt med alle. Den bringer håp og glede til verden. Vær så snill, la den skinne igjen."
Skyggevokteren nølte. I et øyeblikk myknet de glødende røde øynene. "Tror du virkelig at Hjertet bør deles?"
"Ja," sa Ella, stemmen hennes fylt med overbevisning. "Vennlighet og deling gjør verden lysere."
Skyggevokteren trakk seg sakte til siden, og avdekket en glødende kule som hvilte på et pedestalinne inne i hulen. Ella plukket forsiktig opp Hjertet, dets varme lys fylte henne med en følelse av fred og lykke.
Ella og Lyra skyndte seg tilbake til skogen, fulgte det gyldne sporet til de kom til en lysning. Ønskestjernen svevde på himmelen, lyset dens svakt, men fremdeles glødende. Ella holdt opp Hjertet, og da hun gjorde det, svevde det opp mot himmelen og smeltet sammen med stjernen. Plutselig ble Ønskestjernens lys lysere, og opplyste hele skogen med en gyllen glød. Stjernene ovenfor blinket gledelig, og luften var fylt med en magisk melodi.
"Du klarte det, Ella," sa Lyra, stemmen hennes fylt med stolthet. "Ønskestjernen er hele igjen, takket være ditt mot og vennlighet."
Ella smilte, hjertet hennes fullt av glede. "Jeg kunne ikke ha gjort det uten hjelpen din, Lyra."
Ønskestjernen blinket sterkt, og en myk stemme ekkoet gjennom lysningen. "Takk, Ella. Du har minnet oss alle om kraften av vennlighet og mot. For din uselviskhet, gir jeg deg ett ønske."
Ella tenkte et øyeblikk og sa så, "Jeg ønsker at alle i verden alltid skal ha håp og lykke."
Ønskestjernen skinte enda sterkere, og Ella følte en varm glød i hjertet sitt. Lyra berørte hånden hennes forsiktig. "Det er på tide for deg å returnere hjem, Ella. Men husk, magien til Ønskestjernen vil alltid være med deg."
I et blikk var Ella tilbake på rommet sitt, hennes stuffed unicorn Sparkle fortsatt i armene hennes. Hun så ut av vinduet og så Ønskestjernen skinne klart på himmelen. Ella smilte, vel vitende om at hun hadde vært en del av noe virkelig magisk.
Fra den dagen av fortsatte Ella å spre vennlighet og håp uansett hvor hun gikk, vel vitende om at selv de minste handlingene av godhet kunne gjøre verden til et lysere sted.
Det er slutten.
