Det var en gang, i en liten landsby omringet av grønne åser og stjernespekkede himmel, bodde det ei lita jente ved navn Mia. Mia var seks år gammel, med mykt brunt hår og øyne som glitret som stjernene hun elsket å se på hver natt før hun la seg. Hennes favorittid på dagen var rett før hun sovnet, når verden ble stille, og himmelen ble malt med stjerner. Mia trodde at natten holdt hemmeligheter, og hun undret seg ofte på om den kunne snakke til henne hvis hun bare lyttet nøye nok.
Hver kveld satt Mia ved vinduet på soverommet sitt og så opp på månen. Hun elsket hvordan den skinte og voktet over verden nedenfor. Bestemoren hennes pleide å fortelle historier om hvordan månen hadde magiske krefter. "Måneskinnet hvisker til dem som tror på magi," pleide bestemoren å si. "Hvis du lytter nøye, kan det til og med lede deg til et utrolig eventyr."
En spesiell natt virket månen større og lysere enn noen gang før. Dens sølvfargede lys strømmet inn i Mias rom, og kastet myke skygger på veggene. Hun klatret opp i sengen sin, men søvnen kom ikke så raskt som vanlig. Det var noe annerledes med denne natten, noe spesielt. Mens Mia lå og stirret på taket, hørte hun en svak lyd, en myk, melodisk summing, som en vuggesang båret av vinden.
Nysgjerrig satte Mia seg opp og så ut av vinduet sitt. Lyden syntes å komme fra skogen ved kanten av landsbyen. Trærne sto høye og stille, badet i månelyset. Mias hjerte begynte å slå raskere av spenning. "Kan dette være magien Bestemor snakket om?" hvisket hun til seg selv.
Ute av stand til å motstå kallet fra den mystiske melodien, tok Mia med seg det varme teppet sitt og den favorittlekete bamsen sin, Mr. Fluff, og listet seg ut av rommet sitt. Huset var stille, med foreldrene hennes som sov dypt. Hun tok på seg skoene, pakket seg inn i teppet, og steg ut i den kjølige natten.
Landsbyen var fredelig, opplyst av den myke gløden fra månen. Mia gikk mot skogen, og summingen ble høyere for hvert skritt. Det var ikke en skummel lyd den var mild og innbydende, som en sang ment bare for henne. Da hun nådde kanten av skogen, nølte hun et øyeblikk. Trærne så høye og mystiske ut i mørket, men månelyset belyste en klar sti mellom dem, nesten som om det guidet henne.
Med mot i brystet trådte Mia inn i skogen. Luften var kjølig og luktet av furu og frisk jord. Summingen syntes å komme fra alle kanter, svøpt rundt henne som en trøstende klem. Mens hun gikk, la hun merke til bittesmå, lysende lys som danset blant trærne. Først trodde hun de var ildfluer, men da hun så nærmere, innså hun at de var små, lysende skapninger med vinger feer!
Mia gispet av undring da en av feene fløy nær henne. Vingene dens glitret med farger som skiftet som en regnbue, og det lille ansiktet strålte med et vennlig smil. "Hei, Mia," sa feen med en stemme så myk som vinden. "Vi har ventet på deg."
"Dere har ventet på meg?" spurte Mia, stemmen hennes fylt med forundring.
"Ja," svarte feen. "Måneskinnet hvisket oss om deg. De sa at du har et snilt hjerte og en nysgjerrig sjel. I kveld trenger Månekongen din hjelp."
"Månekongen?" gjentok Mia, øynene hennes vidåpne. "Hvem er hun?"
Mia holdt Mr. Fluff tett. "Det høres forferdelig ut! Men hva kan jeg gjøre for å hjelpe?"
Feens vinger glitret mens den fløy i sirkler rundt henne. "Ditt hjerte er rent, og ditt mot vil guide deg. Følg oss til Måneskinnsrydden, og Månekongen vil forklare alt."
Mia nikket, nervøsiteten hennes ble borte mens spenningen tok over. Feene omringet henne, deres lys skapte en glitrende sti gjennom skogen. De ledet henne til en rydde hvor trærne åpnet seg for å avsløre den fulle månen som skinte rett over. I sentrum av rydden sto Månekongen. Hun var høy og nådig, med hår som fløt som sølvstrømmer og en kjole som glitret som nattehimmelen. Øynene hennes var varme og vennlige, og hun holdt en lysende stav i hånden.
"Velkommen, Mia," sa Månekongen. Stemmen hennes var beroligende, som en vuggesang. "Takk for at du kom denne spesielle natten."
Mia så opp på henne i ærefrykt. "Deres Majestet, feen sa at du trenger min hjelp."
Månekongen nikket. "Ja, modige. Stjernelykkeen har blitt tatt til Skyggehulen, et mørkt sted der ingen stjernelys kan nå. Nøkkelen er fanget der, og bare en med et rent hjerte kan hente den. Vil du hjelpe å bringe nøkkelen tilbake og gjenvinne nattens magi?"
Mia tok et dypt pust og så på Mr. Fluff i et øyeblikk. Så så hun tilbake på Månekongen. "Jeg vil gjøre det. Jeg vil bringe nøkkelen tilbake."
Månekongen smilte og vinket med staven sin, og skapte et sølvlys som formet seg til en liten, lysende medaljong. Hun plasserte den rundt Mias hals. "Denne Måneskinnsmedaljongen vil guide deg og holde deg trygg i mørket. Stol på ditt mot, så vil du lykkes."
Mia følte medaljongen varme mot brystet sitt, fylt med en følelse av besluttsomhet. Feene ble med henne igjen, ledet veien ut av rydden og mot Skyggehulen. Mens de gikk, la Mia merke til at skogen ble mørkere, trærne tykkere og høyere. Feenes glød ble det eneste lyset, og summelyden ble stille, erstattet av den myke raslingen av blader.
Til slutt nådde de inngangen til Skyggehulen. Det var en høy, taggete åpning i siden av en steinete høyde, og en kald bris syntes å strømme fra den. Feene stanset, lyset deres ble svakere. "Vi kan ikke gå lenger," sa en av dem. "Mørket her er for sterkt for oss. Men du kan gjøre det, Mia. Stol på Måneskinnsmedaljongen."
Mia nikket, holdt medaljongen tett i den ene hånden og Mr. Fluff i den andre. "Jeg vil være modig," sa hun, og trådte inn i hulen.
Inne var luften tung og stillestående. Veggene glinset med mørk, våt stein, og det eneste lyset kom fra det myke skinnet av medaljongen hennes. Mens Mia gikk dypere inn i hulen, hørte hun en dyp, brummende lyd. Hjertet hennes banket, men hun minnet seg selv om Månekongens ord "Stol på ditt mot."
Da hun nådde sentrum av hulen, så hun Stjernelykkeen. Den var gyllen og skinte svakt, liggende på et podium laget av svart stein. Men som vokter var det en stor, skyggefull skikkelse med glødende røde øyne. Den så ut som en ulv laget av røyk, formene dens skiftet og virvlet.
Skygeulven knurret og trådte mot Mia. Hun følte seg redd, men i stedet for å løpe bort, snakket hun. "Vær så snill," sa hun mildt. "Stjernelykkeen tilhører ikke her. Natten trenger sin magi så alle kan drømme igjen."
Ulven stoppet og skrånet hodet, som om den var overrasket over ordene hennes. Mia fortsatte, stemmen hennes myk men fast. "Jeg vil ikke kjempe mot deg. Jeg vil bare hjelpe. Hvis du lar meg ta nøkkelen, lover jeg at den vil bringe lys og lykke tilbake til natten."
Ulven stirret på henne i et langt øyeblikk. Så, til hennes forbauselse, trådte den sakte til side, de røde øynene myknet. Mia nærmet seg podiumet, plukket opp Stjernelykkeen og holdt den tett. "Takk," sa hun oppriktig.
Da hun gikk ut av hulen, skinte medaljongen rundt halsen hennes klarere, og lyste veien. Feene jublet da de så henne komme ut med nøkkelen, lysene deres danset gledelig. De ledet henne tilbake til Måneskinnsrydden, hvor Månekongen ventet.
Mia la Stjernelykkeen i hendene til Dronningen. "Du gjorde det," sa Månekongen, stemmen hennes fylt med stolthet. Hun hevet nøkkelen mot himmelen, og plutselig brast stjernene over i strålende lys, lysere og vakrere enn noen gang før. Skogen glimret, feene sang, og luften var fylt med magi.
"Takk, Mia," sa Månekongen. "På grunn av ditt mot og vennlighet er nattens magi gjenopprettet."
Mia smilte, og følte en varme i hjertet sitt. "Jeg er glad jeg kunne hjelpe."
Månekongen rørte Mias panne forsiktig med staven sin. "Nå er det på tide for deg å dra hjem og hvile. Men husk, måneskinnet vil alltid vokte over deg."
I et blunk befant Mia seg tilbake i sengen sin, Måneskinnsmedaljongen som fortsatt skinte mykt rundt halsen hennes. Hun så ut av vinduet på de lyse, blinkende stjernene og smilte. Da hun gled inn i søvnen, drømte hun om lysende feer, en vennlig dronning, og det magiske eventyret hun aldri ville glemme.
Slutt.
