Det var en gang en rolig liten landsby omkranset av rullende grønne åser og hviskende skoger, hvor det bodde en ung jente ved navn Lila. Lila var ikke spesielt høy eller sterk, men hun var kjent i hele landsbyen for sitt lyse smil, sitt gode hjerte og sin endeløse nysgjerrighet. Hun elsket å utforske skogen, hjelpe naboene sine, og aller mest, drømme om eventyr langt utover horisonten.
En solfylt morgen, mens Lila hoppet steiner over den glitrende bekken nær hjemmet sitt, la hun merke til noe uvanlig. En liten, gyllen fugl med glitrende fjær hadde landet på en stein i nærheten. Den så sliten og litt redd ut, brystet dens hevet og senket seg raskt.
"Er du ok, lille fugl?" spurte Lila forsiktig, hun bøyde seg ned så hun ikke skulle skremme den.
Fuglen vippet på hodet og, til Lila's forbløffelse, snakket med en stemme så myk som en sommerbris. "Jeg trenger hjelp," sa den. "Hjemmet mitt, den Gyldne Lysningen, er i fare. En fortryller har stjålet Hjertet av Lysningen, en magisk edelsten som beskytter landet vårt. Uten det vil Lysningen visne, og alle skapningene som bor der vil gå tapt."
Lilas øyne ble store. "Det høres forferdelig ut! Men… hvorfor forteller du det til meg?"
Fuglen så på henne med glitrende øyne. "Du har et snilt hjerte, og vennlighet er den sterkeste magien av alle. Vil du hjelpe oss?"
Lila nølte bare et øyeblikk. Tanken på å forlate den koselige landsbyen sin var litt skremmende, men hun visste at hun ikke kunne la Lysningen og skapningene der lide. "Selvfølgelig vil jeg hjelpe," sa hun bestemte. "Hvor begynner vi?"
Fuglen flagret med vingene, så litt sterkere ut allerede. "Vi må reise til de Forheksede Fjellene hvor fortrylleren har skjult Hjertet. Men vær forsiktig, stien vil ikke bli lett."
Lila nikket, med beslutsomhet som skinte i øynene hennes. Hun løp tilbake til landsbyen for å samle forsyninger en solid veske, litt brød og ost, en vannsekk, og det gode skjerfet hennes. Så, med den gyldne fuglen sittende på skulderen hennes, satte hun av sted inn i skogen.
Den første utfordringen kom tidligere enn forventet. Mens de fulgte en svingete sti, nådde de en bred, brusende elv uten bro i sikte. Lila rynket pannen, og prøvde å finne ut hvordan de skulle krysse. Bare da hørte hun en lav, grumlete stemme.
"Hvem våger å forstyrre søvnen min?"
Bak en stor stein dukket det opp en stor, bustete bjørn med et grumpy uttrykk. Lila trådte nervøst tilbake, men fuglen hvisket, "Vær modig, og vær snill."
"Hei, Mr. Bjørn," sa Lila høflig. "Jeg beklager å forstyrre deg. Vi prøver å krysse elven for å redde den Gyldne Lysningen. Vet du hvordan vi kan komme over?"
Bjørnen klødde seg i hodet. "Hmm, jeg vet en måte. Men hvorfor skulle jeg hjelpe dere? Ingen hjelper meg. De løper bare bort fordi jeg er stor og skummel."
Lila tenkte et øyeblikk, så smilte hun. "Kanskje de bare ikke vet hvor snill du er. Vil du dele noe av brødet og osten min? Du må være sulten etter søvnen din."
Bjørnens øyne ble store av overraskelse. "Du vil dele maten din med meg?" Da Lila nikket, ga han et tannfullt smil. "Vel, er ikke du en hyggelig liten menneske! Greit, jeg vil hjelpe deg." Han ledet dem til en skjult sti med steinplater som trygt krysset elven. Lila takket ham varmt, og bjørnen vinket mens de fortsatte på veien.
Den neste utfordringen kom da de kom inn i Den Dype Skogen. Trærne her var så høye og tette at knapt noe sollys nådde bakken. Skygger danset rundt dem, og merkelige raslende lyder fylte luften. Lila skalv, men presset videre.
Plutselig ga bakken under føttene hennes etter, og hun falt ned i et dypt hull! Den gyldne fuglen flagret ned ved siden av henne, kvitre nervøst. Lila så opp og så en gruppe vaskebjørner som kikket ned på henne fra kanten av hullet.
"Hvorfor er du i fellen vår?" spurte en av dem, med armene krysset.
"Jeg mente ikke å falle i fellen deres," forklarte Lila. "Jeg er på en reise for å redde den Gyldne Lysningen. Vennligst, kan dere hjelpe meg opp?"
Vaskebjørnene chattet seg imellom, så sa lederen "Vi vil hjelpe deg hvis du først hjelper oss. Bærsøken vår har blitt overtatt av en egoistisk piggsvin som ikke vil dele. Kan du overtale ham til å dra?"
Lila gikk med på det, og vaskebjørnene viste henne veien til bærsøken. Riktig nok, en piggsvin med spisse pigger spiste bær, og nektet å la andre dyr komme nær. Lila nærmet seg forsiktig.
"Unnskyld, Mr. Piggsvin," sa hun vennlig. "De andre dyrene trenger også disse bærene. Ville du være villig til å dele?"
Piggsvinet pustet ut. "Hvorfor skulle jeg? Jeg fant det først."
Lila tenkte hardt, så sa hun "Vel, hvis du deler, kanskje vaskebjørnene vil vise deg hvor du kan finne enda flere bær. De kjenner skogen veldig godt."
Piggsvinet nølte, så nikket han. "Greit, det høres rettferdig ut."
Med problemet løst, var vaskebjørnene så takknemlige at de trakk Lila opp fra hullet og til og med ga henne en skinnende ekorn for lykke. Hun takket dem og fortsatte reisen sin.
Endelig, etter dager med vandring, nådde Lila og den gyldne fuglen foten av de Forheksede Fjellene. Toppene var høye og taggete, og en kald vind ulte gjennom luften. Mens de klatret, ble stien brattere og mer farlig. Akkurat når Lila trodde hun ikke kunne gå lenger, nådde de en hule med et lysende lys inni.
Med et dypt pust trådte Lila inn i hulen. I midten sto fortrylleren, en høy skikkelse med en kappe av skygger og en krone av is. I hendene hennes var Hjertet av Lysningen, en edelsten som pulserte med et mykt, gyllent lys.
"Vel, vel," sa fortrylleren med et slu smil. "En liten jente og en fugl? Så morsomt. Tror dere virkelig at dere kan ta Hjertet fra meg?"
Lilas knær skalv, men hun stod sin grunn. "Hjertet tilhører ikke deg. Det tilhører den Gyldne Lysningen og alle skapningene som lever der. Vennligst, gi det tilbake."
Fortrylleren lo kaldt. "Og hvorfor skulle jeg? Hva kan du muligens tilby meg i gjengjeld?"
Lila tenkte raskt. Hun husket det skinnende ekornet i lommen sin og holdt det frem. "Dette er en gave fra vaskebjørnene i Den Dype Skogen. Det er et symbol på tillit og vennskap. Hvis du returnerer Hjertet, kan du få det."
Fortrylleren hevet et øyebryn. "Et enkelt ekorn? Det er ditt tilbud?"
"Det er mer enn et ekorn," sa Lila bestemt. "Det er bevis på at vennlighet og samarbeid er sterkere enn grådighet. Du trenger ikke å ta det som ikke er ditt for å føle deg mektig. Du kan være en del av noe større ved å hjelpe andre."
Fortrylleren stirret på Lila i et langt øyeblikk. Så, sakte, myknet det iskalde uttrykket hennes. Hun så på ekornet, så på Hjertet i hendene sine. Med et sukk plasserte hun Hjertet på bakken. "Kanskje har du rett, lille venn. Ta det og gå."
Lila plukket opp Hjertet forsiktig, varmen fylte henne med glede. "Takk," sa hun oppriktig.
Reisen tilbake til den Gyldne Lysningen var lang, men fylt med håp. Da de ankom, plasserte Lila Hjertet i midten av lysningen, og umiddelbart begynte landet å blomstre med gyllent lys. Trærne stod høyere, blomster sprøytet i farger, og skapningene i lysningen danset av glede.
Den gyldne fuglen så på Lila med takknemlighet. "Du har reddet oss alle. Din vennlighet og mot har gjort verden lysere."
Lila smilte, hjertet hennes var fullt. Hun vendte tilbake til landsbyen sin, hvor hun ble mottatt som en helt, ikke for sin styrke eller mot, men for sin vennlighet og besluttsomhet til å hjelpe de som trenger det.
Fra den dagen av visste Lila at selv den minste personen kunne gjøre en stor forskjell, så lenge de møtte utfordringer med vennlighet, samarbeid, og en vilje til å løse problemer sammen. Og hun levde lykkelig alle sine dager, alltid klar for neste eventyr.
Slutt.
