Det var en gang, i et land langt borte, et magisk kongerike kalt Everbright. Kongeriket var ulikt noe annet, for det lyste med et mykt, gyllent lys som syntes å komme fra selve luften. Elvene glitret som flytende diamanter, blomstene skinte i nyanser aldri sett andre steder, og folket var alltid snille og fulle av glede. Men den sanne magien til Everbright kom fra en eneste, strålende stjerne som hang på nattehimmelen. Denne stjernen, kalt Hjertet av Everbright, skinte så klart at den lyste opp kongeriket selv på de mørkeste nettene. Legenden sa at så lenge Hjertet av Everbright skinte over, ville kongeriket være trygt, lykkelig og fullt av magi.
I et koselig lite hus ved kanten av kongeriket bodde en nysgjerrig og godhjertet jente ved navn Lila. Lila var åtte år gammel, med krøllete svart hår og store, glitrende hasseløyer. Hun elsket å høre på bestemors historier om Hjertet av Everbright. Hver kveld, før hun la seg, ville hun se ut av vinduet og stirre på den strålende stjernen på himmelen. Den fikk henne til å føle seg trygg, som om den passet på henne.
Men en skjebnesvanger natt, mens Lila så på stjernen, skjedde det noe merkelig. Himmelen ble mørkere og mørkere, til Hjertet av Everbright begynte å blafre. Så, plutselig, slukket lyset helt, og himmelen ble svart.
"Stjernen er borte!" hvisket Lila til seg selv, hjertet hennes hamret. Hun løp til bestemoren, som satt ved peisen og strikket.
"Åh, Bestemor! Hjertet av Everbright! Det er borte! Hva betyr det?" gråt Lila.
Bestemors ansikt ble alvorlig, og hun la fra seg strikkingen. "Lila," sa hun forsiktig, "dette er en alvorlig sak. Hjertet av Everbright er det som holder kongeriket vårt trygt og magisk. Hvis det er borte, vil magien i Everbright sakte forsvinne."
"Men hvor ble det av?" spurte Lila, nysgjerrigheten hennes overvant frykten.
Bestemoren sukket. "De gamle historiene sier at hvis Hjertet av Everbright noen gang forsvinner, vil det falle på noen modige og snille å finne det og gjenopprette det til himmelen. Kanskje er det du, min kjære."
Lilias øyne ble store. "Meg? Men hvordan?"
"Du har et rent hjerte, Lila. Følg instinktene dine. De vil lede deg."
Fast bestemt på å redde kongeriket sitt, pakket Lila en liten pose med nødvendigheter et brød, en flaske vann, bestemors varme sjal, og en liten lampe for å lyse veien sin. "Jeg skal hente stjernen tilbake!" lovet hun mens hun klemte bestemoren farvel.
Når hun steg ut i den mørklagte verden, følte hun et lite drag av frykt, men hun minnet seg raskt på oppdraget sitt. Det første stedet hun bestemte seg for å lete var den Fortryllede Skogen, som grenser til Everbright. Skogen var kjent for å være full av magi og mysterier.
Mens Lila gikk under de tårnende trærne, hørte hun en raslende lyd. Skremt stoppet hun opp. "Hvem er der?" ropte hun.
Fra buskene dukket en liten skapning opp, ulikt noe Lila noen gang hadde sett. Det var en rev, men pelsen dens glitret svakt, som om den var vevd med stjernelys. De lyseblå øynene dens skinte med intelligens.
"Hei, unge venn," sa reven, og bøyde seg forsiktig. "Jeg er Astra, vokteren av skogen. Hva bringer deg hit på en så mørk natt?"
Lila, fortsatt overrasket over at reven kunne snakke, forklarte raskt hva som hadde skjedd med Hjertet av Everbright. Astra lyttet oppmerksomt og nikket mens hun snakket.
"Jeg forstår," sa Astra. "Stjernen har blitt stjålet av Skyggekongen, et vesen av mørke som ønsker å slokke alt lys. Han har tatt den til slottet sitt i Tåkemountains. Det vil bli en farlig reise, men hvis du er modig, vil jeg lede deg."
Lila nølte bare et øyeblikk før hun nikket bestemt. "Takk, Astra. Jeg vil hjelpe kongeriket mitt, uansett hvor hardt det er."
Og slik la de to ut sammen, Astra ledet veien med sin glitrende pels som lyste opp stien. Den første utfordringen kom raskt. Før de kunne forlate skogen, kom de til en bred elv. Strømmen var sterk, og det var ingen bro eller båt i sikte.
"Hvordan skal vi krysse?" spurte Lila, og rynket pannen.
Astra la hodet på skrå og tenkte. "Elven vil la oss passere hvis vi løser dens gåte," sa hun, og pekte på en stor stein hvor det dukket opp glitrende bokstaver
"Jeg snakker uten munn og hører uten ører. Jeg har ingen kropp, men jeg blir levende med vinden. Hva er jeg?"
Lila tenkte hardt, og tappet haken sin. Så smilte hun. "Et ekko!" utbrøt hun.
Så snart hun sa svaret, ble elven rolig og dannet steintrinn som glødet i måneskinnet. Lila og Astra krysset trygt, og elven hvisket, "Lykke til, unge eventyrere."
Den neste utfordringen kom mens de klatret opp de steinete skråningene mot Tåkemountains. Luften ble kaldere, og stien ble brattere. Da de rundet et hjørne, så de en enorm stein som blokkerte veien.
"Vi kan ikke flytte dette alene," sa Lila, og følte seg motløs.
"Men vi trenger ikke å," sa Astra med et smil. Hun ropte til vinden, og øyeblikk senere, sveipet en massiv ørn med gyldne fjær ned fra himmelen.
"Jeg er Zephyr," sa ørnen med en dyp, rungende stemme. "Hvorfor klatrer du opp disse fjellene, unge venn?"
Lila forklarte oppdraget deres. Zephyr ble imponert over motet hennes, og med et stort vift av vingene løftet han steinen ut av veien deres.
"Takk, Zephyr!" ropte Lila mens ørnen svevde bort.
Endelig nådde de Skyggekongens slott. Det var en mørk, truende bygning laget av svart stein, og det så ut til å summe med en uhyggelig energi. Lila følte et stik av frykt, men sto rakrygget.
Inne i slottet fant de Hjertet av Everbright låst inne i en glassboks i midten av tronrommet. Skyggekongen satt på en høy, mørk trone, med øynene som skinte rødt.
"Så," sa han med en dyp, ekkoende stemme, "en liten jente og en rev tror de kan stoppe meg?"
"Jeg er ikke redd for deg," sa Lila, selv om stemmen hennes vaklet litt. "Stjernen tilhører ikke deg. Den hører hjemme på himmelen, hvor den kan skinne for alle."
Skyggekongen lo. "Hvis du vil ha stjernen, må du bevise din verdi. Svar på spørsmålet mitt Hva er sterkere enn mørket, men mykere enn lys?"
Lila tenkte på vennligheten bestemoren hadde vist henne, vennskapet Astra hadde tilbudt, og hjelpen fra Zephyr og elven. Så svarte hun, "Håp. Håp er sterkere enn mørket."
Skyggekongen frøys, og de røde øynene hans ble svake. "Du har rett," sa han, stemmen hans var mykere nå. "Jeg prøvde å ta stjernen fordi jeg trodde det ville gi meg makt. Men jeg ser nå at sann styrke kommer fra å bringe lys til andre."
Han slapp Hjertet av Everbright fra sitt glassfengsel og ga det til Lila. Så snart hun rørte det, begynte det å skinne igjen, og fylte rommet med gyllent lys. Skyggekongen smilte trist før han ble borte i mørket.
Da Lila vendte tilbake til Everbright, bærende på stjernen, klatret hun til den høyeste bakken og slapp den ut i himmelen. Den skjøt oppover, og ble nok en gang et strålende fyrtårn. Kongeriket ble gjenopprettet, og magien kom tilbake.
Folket i Everbright ropte Lilas navn, og Astra ble hennes livslange venn. Lila hadde lært at mot, vennlighet og håp kunne lyse opp selv de mørkeste stiene, og hun bar den lærdommen i hjertet sitt for alltid.
Og fra den dagen av skinte Hjertet av Everbright sterkere enn noen gang, et symbol på lyset i oss alle.
Slutt.
