Det var en gang, i et koselig lite rom badet i det myke lyset fra en nattlampe, bodde det et nysgjerrig barn ved navn Ellie. Rommet hennes var fylt med alle slags skatter en velkjent bamse ved navn Buttons, en prikkete lampe som kastet et varmt og muntert lys, et lappeteppe sydd med livlige farger, og en liten tre musikkboks som spilte en delikat melodi når nøkkelen ble vridd. For enhver voksen som gikk forbi, var dette bare vanlige gjenstander i et vanlig rom. Men Ellie visste bedre. Hun hadde en følelse, langt inne, av at rommet hennes skjulte hemmeligheter hun ennå ikke hadde oppdaget.
En kald høstkveld, mens vinden hvisket gjennom trærne utenfor og stjernene blinket til liv på himmelen, krøp Ellie under lappeteppet sitt i sengen. Hun så på lampen på nattbordet, dens lys danset lekent på veggene. Hun gjespet, øynene ble tunge, da hun plutselig hørte en myk rasling. Først trodde hun det var vinden utenfor, men så la hun merke til noe merkelig.
Lappeteppet begynte å vrikke seg forsiktig, som om det strekte seg etter en lang lur. "Ellie," hvisket det med en stemme så myk som en vuggesang, "det er på tide med et eventyr."
Ellie satte seg opp, hjertet hennes raste av spenning. "Et eventyr? Hvor?"
"Hvor enn du trenger å gå," svarte teppet med et varmt smil sydd inn i stoffet sitt. "Men først trenger vi litt hjelp."
I det øyeblikket blinket den prikkete lampen og snakket med en glad, klirrende stemme. "Tell meg med! Jeg lyser alltid sterkest når det er et reise på gang."
Buttons, bamsen, vridde sine myke armer og strakte seg. "Du kan ikke dra uten meg," sa han med sin dype, trøstende stemme. "Hver eventyrer trenger en følgesvenn, og jeg har vært ved din side siden starten."
Ellie lo, henrykt over å se sine elskede eiendeler komme til liv. Den lille musikkboksen akkompagnerte med en mild melodi, stemmen dens som notene fra et piano. "Jeg skal gi lydsporet," sa den. "Hvert stort eventyr trenger litt musikk."
Ellie klappet hendene. "Dette er den beste natten noensinne! Hva gjør vi først?"
Lappeteppet pakket seg rundt Ellie som en koselig klem. "Hold deg fast," mumlet det, "og lukke øynene. Vi skal ta en reise gjennom hjertets steder."
Ellie adlød, klemte øynene sine sammen. Hun følte et mildt sus, som om hun ble løftet opp i luften. Da hun åpnet øynene, fant hun seg svevende høyt over rommet hennes, stjernene blinket rundt henne som små lanterner.
"Hvor er vi?" spurte Ellie.
"Vi er i mulighetenes rike," sa lampen, som kastet sitt lys over den vide himmelen. "Dette er hvor drømmer blir født, og hvor du kan lære de leksjonene du trenger mest."
Ellie så seg rundt med undring. Under henne strakte et lappeteppe seg, akkurat som teppet hennes. Hver firkant syntes å skinne med en annen farge og tekstur. En firkant glitret som et safirhav, en annen lyste med de varme nyansene av en solnedgang, og enda en svevde med nyanser av smaragdgrønn, som en skog om våren.
"Hvor skal vi gå først?" spurte Ellie.
Buttons pekte på en firkant som skinte med gyldent lys. "Den der," sa han. "Den ser ut som den kaller på oss."
Lappeteppet sveipet ned forsiktig, og bar Ellie og hennes følgesvenner mot den gyldne firkanten. Da de landet, fant Ellie seg midt i en travel landsby. Gatene var kantet med små hus laget av pepperkake, og luften luktet av kanel og sukker. Men landsbyboerne, små, glødende skapninger som så ut som ildfluer, så ut til å være i full aktivitet.
"Hva skjer?" spurte Ellie en av ildfluene.
"Vi forbereder oss til Lysfestivalen," forklarte ildfluen med en liten, klirrende stemme. "Men vi har lite tid, og vi er så små at vi ikke kan bære lanternene til plassen."
Ellie så på ildfluene, så på lanternene spredt rundt i landsbyen. Lanternene var altfor store for de små skapningene å flytte på egenhånd. "Jeg kan hjelpe!" sa hun ivrig.
Med teppet pakket rundt skuldrene som en kappe, begynte Ellie å samle lanternene og bære dem til landsbysplassen. Buttons hjalp også til, og brukte sine myke poter til å skyve lanternene fremover, mens lampen skinte sitt lys for å guide veien. Musikkboksen spilte en livlig melodi, og holdt humøret deres oppe.
Da den siste lanternen ble plassert i plassen, samlet ildfluene seg rundt og begynte å skinne sterkere og sterkere. Lyset deres fylte lanternene, og fikk dem til å skinne som små stjerner. Landsbysplassen ble forvandlet til et blendende hav av lys.
"Takk, Ellie," sa ildfluene. "Du har lært oss at selv de minste skapningene kan oppnå store ting når de jobber sammen."
Ellie smilte, og følte en varm glød i hjertet. "Jeg tror jeg også har lært det," sa hun.
Teppet pakket seg rundt henne igjen. "Tid for å dra," hvisket det. "Det er mer å se."
Verden rundt Ellie skinte og endret seg, og snart befant hun seg i en frodig grønn eng. Luften var fylt med lyden av fuglesang, og en mild bris raslet i bladene til gamle eiketrær. Midt i engen sto en enslig blomst, kronbladene hang trist.
"Hva er galt med blomsten?" spurte Ellie.
"Den har mistet selvtilliten," sa lampen forsiktig. "Den tror ikke den er så vakker som de andre blomstene i engen."
Ellie knelte ved siden av blomsten. "Du er vakker på din egen måte," sa hun mildt. "Kronbladene dine er en så nydelig nyanse av lilla, og du lukter som honning på en sommerdag."
Blomsten ble litt mer oppløftet. "Tror du virkelig det?" spurte den med en sjenert stemme.
"Jeg gjør det," sa Ellie. "Og jeg tror engen ikke ville vært den samme uten deg."
Da Ellie snakket, begynte blomsten å stå høyere, kronbladene åpnet seg vidt. De andre blomstene i engen så ut til å lene seg nærmere, som om de beundret vennen sin.
"Du har lært meg noe viktig," sa blomsten. "Noen ganger trenger vi bare noen som minner oss om vår verdi."
Ellie smilte. "Og du har lært meg at det er viktig å være snill og oppmuntrende mot andre."
Teppet ga Ellie et mildt drag. "Det er ett sted til å besøke," sa det.
Verden skinte nok en gang, og Ellie fant seg i en stille skog. Trærne hvisket mykt til hverandre, og en klar bekk sildret i nærheten. Men noe var forskjellig med dette stedet. Det føltes... ensomt.
"Hvorfor er det så stille her?" spurte Ellie.
Et ekorn scappet ned fra et tre og så på henne med store, nysgjerrige øyne. "Skogen har glemt hvordan man ler," sa det. "Vi pleide å fortelle historier og leke, men nå er alle for opptatt til å stoppe opp og nyte øyeblikket."
Ellie tenkte seg om et øyeblikk, og sa deretter, "Jeg vet hva jeg skal gjøre." Hun satte seg ned på en mosekledd stein og begynte å fortelle en morsom historie om en klønete rev som prøvde å bake en kake, men endte opp med en pai i stedet. Ekornet lo, de små skuldrene ristet, og snart begynte andre dyr å samle seg rundt. En hjort lo, en kanin fniste, og selv en ugle ga fra seg en myk hylse av underholdning.
"Takk, Ellie," sa ekornet. "Du har minnet oss om hvor vidunderlig det føles å le og dele glede med hverandre."
Ellie strålte. "Og du har minnet meg om hvor viktig det er å ta seg tid til å nyte de små tingene i livet."
Teppet pakket seg rundt Ellie en siste gang, og løftet henne forsiktig opp i luften. Da de svevde tilbake mot rommet hennes, følte Ellie en følelse av fred og lykke. Hun hadde hjulpet ildfluene, blomsten og skogen, og i prosessen hadde hun lært verdifulle leksjoner om samarbeid, egenverdi og glede.
Da de kom tilbake til rommet hennes, klatret Ellie opp i sengen, hjertet hennes var fullt og sinnet summet av alt hun hadde opplevd. Teppet drokket henne godt inn, lampen dempet lyset sitt til en myk glød, og Buttons krøp sammen med henne.
"God natt, Ellie," hvisket gjenstandene i kor.
"God natt," mumlet Ellie, mens øynene hennes gled igjen. Og mens hun sov, drømte hun om gyldne lanternene, lilla blomster og en latterfylt skog, vel vitende om at hennes vanlige rom var fylt med ekstraordinær magi.
Og fra den natten av, tvilte Ellie aldri på at selv de enkleste tingene kunne skjule de største eventyrene, så lenge hun holdt hjertet åpent og fantasien levende.
Slutt.
