Mystery Of Luminas Tapte Lykke Og Den Modige Jenta

Det var en gang, i hjertet av en frodig dal omgitt av tårnhøye fjell, et rike kalt Lumina. Lumina var kjent vidt og bredt som det lykkeligste stedet i verden. Himlene var alltid malt i myke nyanser av rosa og gull, elvene glitret som diamanter, og folket lo og sang fra soloppgang til solnedgang. Men en dag, som om en skygge hadde passert over landet, stoppet latteren. Gleden som en gang boblet gjennom gatene i Lumina forsvant så mystisk som morgenens tåke. Smilene falmet, sangene ble stille, og det en gang så livlige riket ble grått og trist. Kongen og dronningen, visse og rettferdige herskere, var hjerteknuste. De prøvde alt for å løfte ånden til folket sitt storslåtte fester, parader, og til og med en lysfestival. Men uansett hva de gjorde, kom latteren aldri tilbake. Fast bestemt på å løse mysteriet, utstedte kongen en proklamasjon Den som kan gjenvinne gleden i Lumina, vil motta en belønning større enn noen skatt!I en liten landsby i utkanten av kongeriket bodde en ung jente ved navn Maren. Maren var verken rik eller mektig, men hun hadde et hjerte så stort som fjellene og et sinn så skarpt som et blad. Hun elsket å løse gåter og hjelpe naboene sine, og hun tilbrakte ofte dagene med å utforske skogene og lære om verden rundt seg. Da hun hørte kongens proklamasjon, følte hun et drag i hjertet. Kongeriket har gitt meg så mye, tenkte hun. Kanskje jeg kan gi noe tilbake. Maren pakket en liten veske med brød, ost og sin favorittbok med gåter, så satte hun av sted mot det kongelige slottet. Underveis la hun merke til noe merkelig fuglene sang ikke lenger, blomster så ut til å henge med hodet, og selv bekkene fløt tregt, som om landet selv hadde blitt slitent. Hun stoppet for å hvile ved et gammelt eiketre, hvor hun møtte en eldre kvinne med et vennlig ansikt og et sjal vevd av gyldne tråder. «Hvor går du hen, barn?» spurte kvinnen, hennes stemme myk som en hviskende bris. «Jeg skal til slottet for å prøve å bringe gleden tilbake til kongeriket,» svarte Maren. Kvinnen nikket tenksomt. «En edel oppgave, men ikke en lett en. Glede er en nysgjerrig ting, den kan ikke tvinges eller kjøpes. Den må finnes. Her, ta dette. » Hun ga Maren en liten, intrikat utskåret trekasse. «Inne i den finner du et ledetråd. Bruk det med visdom. »Maren takket kvinnen og åpnet boksen. Inni lå en enkelt sølvnøkkel og et papir som leste «Det første steget for å finne gleden ligger i å huske hva som ble tapt. » Forvirret, men bestemt, fortsatte Maren på reisen sin. Da hun nådde slottet, ønsket kongen og dronningen henne varmt velkommen, selv om øynene deres var tunge av sorg. Maren forklarte dem gåten, og dronningens øyne ble fylt med tårer. «Det vi har mistet,» hvisket hun, «er latteren til vårt folk. Men hvordan får vi den tilbake?»Maren tenkte et øyeblikk. «Jeg må lære mer om hva som endret seg. Kan dere fortelle meg når gleden begynte å falme?» Kongen og dronningen utvekslet blikk. «Det begynte den dagen Den Store Klokken av Harmoni sluttet å ringe,» sa kongen. «Klokken, som henger i det høyeste tårnet av slottet, pleide å klinge hver morgen, og lyden fylte kongeriket med varme og lys. Men en dag ble den stille, og ingen har vært i stand til å få den til å ringe siden. »Maren ba om å få se klokken. Kongen førte henne opp en svingete trapp til tårnet, hvor Den Store Klokken av Harmoni hang i alvorlig stillhet. Det var en storslått klokke, gravert med gamle symboler og bilder av mennesker som danset og lo. Maren undersøkte den nøye og la merke til et lite nøkkelhull nær bunnen. Hun husket den sølvnøkkelen og satte den inn i låsen og vridde. Med en myk klikk åpnet et skjult rom seg, og avslørte en annen gåte «For å vekke klokken, søk de tre gavene som bringer ekte glede vennlighet, mot og undring. Bare når de er forent, vil klokken ringe igjen. »Maren visste at hun måtte finne disse tre gavene, men hvor skulle hun begynne? Hun bestemte seg for å søke i kongeriket, i håp om at folket hun møtte på veien kunne hjelpe henne. Hennes første stopp var en landsby hvor folkene var kjent for sin generøsitet. Men da hun ankom, fant hun landsbyboerne krangle om småting, deres vennlighet begravet under lag av frustrasjon. Maren samlet dem sammen og fortalte dem en historie om en tid de hadde jobbet sammen for å bygge en vakker bro over en rasende elv. Da de lyttet, begynte minner om deres delte vennlighet å komme til overflaten, og de begynte å hjelpe hverandre igjen. En landsbyboer ga Maren en gyllen fjær, og sa «Dette er et symbol på vår vennlighet. Ta det med deg. »Neste reiste Maren til en skog hvor modige jegere bodde. Men jegerne, som en gang var fryktløse beskyttere av kongeriket, hadde blitt timid og redde. Maren oppmuntret dem til å møte frykten sin ved å dra inn i skogen for å redde en fanget revunge. Da de kom tilbake med ungen, gjenopprettet deres mot, ga de Maren et strålende smaragdgrønt blad som et tegn på deres mot. Til slutt reiste Maren til kanten av kongeriket, hvor en gruppe barn pleide å samles for å se på stjernene og drømme om fjerne verdener. Men barna så ikke lenger opp mot himmelen, deres undring var dempet av kongerikets mørke. Maren lærte dem å lage enkle teleskoper av hule siv og glass, og da de så mot stjernene igjen, funklet øynene deres med undring. De ga Maren en krystallstjerne, og sa «Dette er vår gave av undring. Ta den og la den skinne klart. »Med den gyldne fjæren av vennlighet, det smaragdgrønne bladet av mot, og den krystalliske stjernen av undring, returnerte Maren til slottet. Hun klatret opp i tårnet og plasserte de tre gavene inne i Den Store Klokken av Harmoni. Så snart hun gjorde det, begynte klokken å gløde, og en dyp, resonant klang fylte luften. Lyden spredte seg gjennom kongeriket som en myk bølge, og løftet det grå diset og fylte hvert hjerte med varme og lys. Folkene i Lumina begynte å smile igjen, latteren deres klingte som musikk. Elvene glitret, blomstene blomstret, og til og med fuglene begynte å synge. Kongen og dronningen omfavnet Maren, tårer av glede rant nedover ansiktene deres. «Du har gjort det ingen skatt kunne oppnå,» sa kongen. «Du har gjenopprettet hjertet i vårt rike. »Maren ble tilbudt en kiste med gull som belønning, men hun takket nei. «Gleden av å se Lumina lykkelig igjen er belønningen nok,» sa hun. Hun returnerte til landsbyen sin, hvor hun fortsatte å spre vennlighet, mot, og undring, og sikret at kongerikets lykke aldri ville falme igjen. Og slik blomstrerte Lumina igjen, et strålende fyrtårn av glede og harmoni. Og Maren, den kloke og snille jenta som brakte alt tilbake, ble husket i historier i generasjoner fremover. Slutt.