Legg I Gang Med Elsies Uforglemmelige Eventyr I Den Hviskende Natten

Natten hadde alltid hatt en særskilt magi for Elsie. Som elleveåring hadde hun lenge bestemt seg for at natten var den beste delen av dagen. Det var ikke bare det myke, sølvaktige lyset fra månen som malte det lille rommet hennes i et eterisk lys, eller måten stjernene blinket til henne gjennom det lille vinduet på loftet. Nei, det var hviskene. Hviskene som bar på den kjølige brisen som gled gjennom det sprekker vinduet. De var svake, nesten umerkelige, men for Elsie var de like klare som egne tanker. Mor hennes hadde en gang kalt fantasien hennes "vill", men Elsie visste at hviskene var ekte. De skremte henne ikke. I stedet fylte de henne med en følelse av undring, en følelse av at verden var mye større og mer magisk enn hun kunne se fra den lille landsbyen sin, som lå mellom rullende bakker. Det var på en slik natt, mens hun lå krøllet opp i sengen sin, at hviskene ble høyere. De var ikke stemmer akkurat, og de var heller ikke ord, men de føltes som historier båret på vinden. "Elsie, natten syntes å mumle, "vil du se de fjerne landene jeg snakker om? Elsie satte seg raskt opp. Hjertet hennes raste, ikke av frykt, men av spenning. "Ja, hvisket hun tilbake, stemmen hennes knapt hørbar. Rommet fylte seg med en mild summing, og luften syntes å glitre. En myk bris rørte ved gardinene hennes, og plutselig var ikke sengen hennes lenger i det lille loftsrommet. I stedet fant hun seg selv liggende på et mykt teppe av mose under et tak av tårnhøye trær. Fyrverkerier blinket som små stjerner, og duften av ville blomster fylte luften. "Hvor er jeg? spurte Elsie, stemmen hennes dirrende av ærefrykt. "Du er i Hviskenes Skog, svarte nattens stemme, selv om den så ut til å komme fra trærne selv. "Dette er begynnelsen på reisen din. Elsie reiste seg og børstet mosen av nattskjorten sin. Skogen var ulikt noe hun noen gang hadde sett. Trærne var høyere enn kirkespir, med gnarlede røtter som dannet buer og tunneler som så ut til å føre til andre verdener. En bekk sildret i nærheten, overflaten glitrende med farger som skiftet som en levende regnbue. Mens Elsie vandret, la hun merke til en liten skapning som så på henne fra bak et bregne. Den var ikke større enn et ekorn, men den hadde kroppen til en rev og vinger som en sommerfugl. Øynene dens glitret av intelligens. "Hei, hvisket Elsie mykt, og bøyde seg ned. "Hvem er du? Skapningen vippet på hodet og begynte å snakke med en stemme som minnet om klirrende bjeller. "Jeg er Liri, en guide i Hviskenes Skog. Og du, lille drømmer, er langt hjemmefra. Elsies hjerte svulmet av glede. "Vil du vise meg rundt? Liri flagret med vingene og nikket. "Følg meg. Da de gikk, forklarte Liri skogens hemmeligheter. Trærne, sa han, var de eldste i verden, med røtter som strakte seg dypt ned i jorden for å drikke fra gamle brønner av kunnskap. Fyrverkeriene bar meldinger fra ett tre til et annet, og sørget for at ingen hemmelighet noen gang gikk tapt. Og bekken? Den ble kalt Drømmenes Elv, og hvem som helst som drakk fra den ville se visjoner av andre land. "Vil du prøve? spurte Liri, med et lurt uttrykk i ansiktet. Elsie nølte bare et øyeblikk før hun knelte ved bekken. Hun skrapte opp en håndfull av det glitrende vannet og smakte. Det var søtt, som honning og sollys. Så snart vannet berørte tungen hennes, endret omgivelsene seg. Hun var ikke lenger i skogen. I stedet sto hun på en vidstrakt slette under en endeløs himmel. Gresset var gyldent og svaiet forsiktig i en varm bris. I det fjerne så hun en flokk skapninger som så ut som hester, men med horn som gaseller og haler som løver. De beveget seg med en eleganse som tok pusten fra henne. "Hva er dette stedet? spurte Elsie høyt, selv om hun var alene. "Dette er den Gyldne Savannen, svarte nattens stemme, myk og melodisk. "Her lever skapningene i harmoni, hver og en med en rolle i livets balanse. Mens hun gikk, kom hun over en ung gutt som passet på en flokk merkelige fugler med fjær som glitret som edelstener. Han så opp og smilte. "Hallo, sa han. "Er du tapt? "Ikke tapt, svarte Elsie, "bare… utforsker. Gutten lo. "Da må du møte den Kloke. "Hvem er den Kloke? "Han er bevareren av kunnskap i den Gyldne Savannen. Følg meg. Gutten ledet henne til et massivt baobabtre med røtter som syntes å vugge jorden selv. Ved bunnen av treet satt en enorm skilpadde, skjellene dens utformet med mønstre som så ut som konstellasjoner. Øynene dens var vise og snille. "Velkommen, reisende, sa skilpadden med en dyp, rumlende stemme. "Hva bringer deg til mitt land? "Jeg drakk fra Drømmenes Elv, forklarte Elsie. "Og nå er jeg her. Den Kloke nikket sakte. "Da er du en søker av kunnskap. Fortell meg, hva ønsker du å lære? Elsie tenkte et øyeblikk. "Alt, sa hun til slutt. "Jeg vil vite om stjernene og havene, dyrene og plantene. Jeg vil vite om folkene som lever i fjerne land og historiene de forteller. Den Kloke lo. "Et nobelt ønske, men en livslang oppgave. La meg gi deg noe å starte med. Han hevet en massiv fot og tapet bakken. Jorden ristet, og en liten, glitrende kule steg opp fra jorden. Den svevde mot Elsie og hang foran øynene hennes. "Dette er et Frø av Nysgjerrighet, forklarte den Kloke. "Plant det hvor som helst du går, og det vil vokse til et tre av kunnskap. Elsie tok frøet forsiktig. "Takk, sa hun, hjertet hennes fylt med takknemlighet. Scenen rundt henne begynte å blekne, og hun fant seg selv tilbake i skogen med Liri. Den lille skapningen klappet sine små poter. "Du har gjort det bra, Elsie. Men det er mer å se. Neste destinasjon var en by av glass og lys, hvor bygningene svevde i luften og broer dannet av skiftende regnbuer. Her lærte Elsie om innovasjon og kreativitet, og møtte oppfinnere som laget maskiner drevet av vinden og kunstnere som malte bilder som kom til liv. Hun undret seg over deres kløkt, sinnet hennes snurret med ideer. I et annet land fant hun seg selv på en flytende øy omfavnet av et endeløst hav. Folkene der var historiefortellere, som vevde fortellinger som lærte om mot, vennlighet og viktigheten av å beskytte den naturlige verden. Elsie lyttet, fengslet, og delte noen av sine egne historier i retur. Overalt hvor hun gikk, plantet hun et Frø av Nysgjerrighet. Hver gang sprang et tre opp umiddelbart, med blader som glitret av kunnskap. Trærne ble fyrtårn, som forbant landene og folkene deres, og spredte forståelse og enhet. Til slutt ledet hviskene henne tilbake til Hviskenes Skog. Stjernene ble falmet, og det første lyset av daggry malte himmelen i nyanser av rosa og gull. "Det er på tide å dra hjem, sa nattens stemme mildt. "Må jeg? spurte Elsie, hjertet hennes verket ved tanken på å dra. "Du bærer frøene av alt du har lært, forsikret stemmen. "Og du kan komme tilbake når som helst du drømmer. Med det fant Elsie seg selv tilbake i loftsrommet sitt, morgensolen strømmet gjennom vinduet. Hun så seg rundt, halvveis forventet at alt skulle være en innbilning. Men så så hun det et lite spirende tre vokste i en liten potte ved sengen hennes. Bladene dens glitret som trærne i Hviskenes Skog. Elsie smilte. Hun visste at eventyrene hennes bare var begynnelsen. Og mens hun bar lekse fra de fjerne landene inn i sitt daglige liv, innså hun at verden faktisk var så magisk og vid som hun alltid hadde trodd. Fra den dagen delte Elsie historiene sine med alle som ville lytte, og plantet frø av nysgjerrighet i hjertene deres. Og som de frøene vokste, vokste også undringen og forståelsen i verden. Slutt.