En Ung Jente Og En Sølvrev En Fortelling Om Vennskap Og Mot

I den stille landsbyen Eldermere, som ligger mellom bølgende grønne hauger og tette, eldgamle skoger, bodde det en ung jente ved navn Lila. Hun var kjent for sin grenseløse nysgjerrighet og gode hjerte, men hun følte seg ofte ensom. De andre barna i landsbyen var vennlige, men de delte ikke hennes uendelige fascinasjon for naturen og skogens mysterier.
En ettermiddag, mens det gyldne sollyset silte gjennom de høye eiketrærne, vandret Lila dypere inn i skogen enn noen gang før. Hun fulgte en sti av glitrende blå sopp, hvis lys var svakt, men fengslende. Da hun tråkket over en mosebredd logg, hørte hun en merkelig raslende lyd. Overrasket snudde hun seg for å se et lite vesen titte frem bak et tre.
Det var ulikt noe hun noen gang hadde sett et rev lignende vesen med pels som glitret som flytende sølv, og øyne som skinte som nattehimmelen. Den store, fjæraktige halen hans svaiet nervøst mens den studerte henne.
Hei der, sa Lila mykt, hun bøyde seg ned. Vesenet nølte, men flyktet ikke. I stedet vippet det hodet, som om det vurderte ordene hennes. Så, med en stemme som hviskingen av blader, snakket det.
Er du ikke redd?
Lilas øyne utvidet seg. Du kan snakke?
Vesenet nikket. Ja. Jeg kalles Solas. Lilas hjerte banket av spenning. Hun hadde alltid drømt om å møte noe magisk. Jeg er Lila. Hva gjør du her helt alene?
Solas nølte før han svarte. Jeg har skjult meg. Innbyggerne frykter meg. De sier jeg er forbannet, at jeg bringer ulykke.
Lila rynket pannen. Det er ikke rettferdig. Bare fordi du er annerledes betyr det ikke at du er dårlig.
Solas så ut til å slappe av litt, pelsen hans bølget av sølv mens han sukket. Du er snill, Lila. Fra det øyeblikket blomstrte et uventet vennskap. Hver dag sneik Lila seg bort til skogen for å møte Solas. Han viste henne skjulte underverker blomster som nynnet når de ble berørt, bekker som glitret med små stjerner, og trær som hvisket glemte historier. Til gjengjeld fortalte Lila ham om landsbyen, om hvordan folk kunne være snille, men også skremte av det de ikke forstod.
En dag, mens de utforsket en lund med glødende bregner, rystet et dypt rumling jorden. Fugler skrek og tok til vingene mens en tykk, svart tåke snek seg gjennom trærne.
Solas' ører flattet ut. Skyggevæsnet, hvisket han.
Lilas pust stoppet i halsen. Hun hadde hørt landsbyens eldste snakke om det en mørk kraft som dukket opp én gang hvert hundrede år for å konsumere landet i fortvilelse. Vi må advare landsbyen! sa Lila.
Solas nølte. De vil ikke høre på meg.
Da vil jeg få dem til å høre, erklærte Lila.
Hånd i pote, løp de tilbake til Eldermere. Da de kom frem, samlet redde innbyggere seg på torget, og pekte mot den kommende mørkheten. Den kommer! ropte noen.
Lila trådte frem. Hør på meg! Solas vet hvordan han skal stoppe det!
Innbyggerne mumlet, øynene deres flakket mot det sølvfargede vesenet ved hennes side. Noen så redde ut, andre tvilende.
En eldre mann trådte frem. Det vesenet er den forbannede! Det vil bringe ruin! Nei! ropte Lila. Solas er min venn, og han vil hjelpe!
Jorden rystet igjen. Skyggevæsnet tårnet over skogens kant, dens form vredde seg som røyk, de glødende røde øynene låst mot landsbyen.
Solas tok et dypt åndedrag. Det er en måte. Skyggevæsnet lever på frykt. Men hvis vi står sammen, hvis vi ikke gir etter for vår terror, vil det miste sin makt.
Innbyggerne så på hverandre med urolige blikk. Vær så snill, ba Lila. Stol på ham.
Etter en lang pause nikket landsbyens leder. Vi vil prøve.
Når uhyret snek seg nærmere, sto innbyggerne fast. De holdt hender, ansiktene deres fylt med besluttsomhet. Lila og Solas trådte frem.
Solas hevet sin hale, og et mykt, sølvaktig lys spredte seg fra pelsen hans. Det omsluttet innbyggerne som et skjold. Skyggevæsnet brølte, svirret vilt mens det prøvde å bryte gjennom. Men folket løp ikke. De skrek ikke. De møtte sin frykt sammen.
Langsomt begynte mørket å krympe. De røde øynene blinket, så forsvant de. Med et siste, desperat hyl, oppløste Skyggevæsnet seg til ingenting.
Solens stråler brøt gjennom skyene, og badet landsbyen i varmt lys. En jubel steg opp fra mengden.
Du reddet oss, sa den eldre mannen, og så på Solas med nyvunnet respekt. Lila strålte. Vi reddet hverandre.
Fra den dagen var Solas ikke lenger en utstøtt. Innbyggerne ønsket ham velkommen, og han ble en vokter av Eldermere, og sørget for at Skyggevæsnet aldri ville komme tilbake.
Lila og Solas forble de beste vennene, båndet deres sterkere enn noen gang. Og landsbyen lærte en verdifull lekse at frykt kunne overvinnes, ikke med sverd eller sinne, men med tillit, enhet og mot til å omfavne det som er annerledes.
Og slik, i hjertet av Eldermere, der den sølvfargede reven og den fryktløse jenta en gang stod side om side, ble en ny legende født en om vennskap, mot, og magien av forståelse.