Det var en gang, i en stille landsby omringet av høye, hviskende trær, en liten jente ved navn Sophie. Sophie var seks år gammel, med lyse blå øyne og gyldne krøller som hoppet når hun løp. Hun elsket å utforske verden rundt seg, men mest av alt, elsket hun historier om magi. Hun ville sitte ved peisen mens bestemoren fortalte henne historier om fjerne land, forheksede skoger, og magiske skapninger som ventet på å bli oppdaget.
En dag, mens Sophie lekte ved kanten av landsbyen, fikk hun øye på noe uvanlig i det fjerne. Der, skjult bak et tre, var en liten dør. Den var ikke større enn Sophies ryggsekk, og den skinte svakt i sollyset som om den var laget av gull. Nysgjerrig gikk Sophie bort og knelte foran døren.
Det var merkelig. Hun hadde lekt ved dette treet mange ganger før, men hun hadde aldri lagt merke til døren. Hjertet hennes raste av spenning. Dette måtte være starten på et eventyr, akkurat som i bestemors historier!
Uten å nøle grep Sophie tak i håndtaket og trykket forsiktig. Døren knirket åpen, og avslørte en lysende sti som førte dypt inn i skogen. Trærne bak døren var høyere og mer storslåtte enn noen hun hadde sett før. Bladene deres skinte, og luften luktet søtt som honning og blomster.
Sophie tok et dypt pust og gikk gjennom døren.
På den andre siden fant Sophie seg selv stående i det mest magiske stedet hun noen gang hadde sett. Skogen var levende med farger og lys. Trærne hadde gyldne blader som glitret som stjerner, og blomstene lyste i hver nyanse av regnbuen. Små, lysende sommerfugler flakset gjennom luften, og den myke summingen av musikk syntes å komme fra et sted dypt inne i trærne.
&ldquoWow...&rdquo hvisket Sophie, med øynene vidåpne av undring. &ldquoDette stedet er magisk!&rdquo
Bare da hun var i ferd med å ta et skritt videre, avbrøt en liten stemme tankene hennes. &ldquoHallo, unge eventyrer.&rdquo
Sophie snudde seg brått og ble overrasket over å se et lite vesen sveve i luften. Det var en fe, ikke større enn Sophies hånd. Feen hadde delikate vinger som glitret som diamanter, og håret hennes skinte som sølv.
&ldquoHvem er du?&rdquo spurte Sophie, med spenning boblende over.
&ldquoJeg er Lila, vokteren av den Forheksede Skogen,&rdquo sa feen med et vennlig smil. &ldquoOg du, Sophie, er blitt valgt til en veldig viktig oppgave.&rdquo
&ldquoMeg? Valgt?&rdquo Sophies hjerte banket av spenning.
Lila nikket. &ldquoJa, du har et snilt hjerte, og det er det vi trenger. Du ser, magien i skogen er i ferd med å falme. Hjertet av Skogen, en magisk krystall som holder alt levende og vakkert, har mistet sitt lys. Uten det vil skogen visne bort, og all magien vil gå tapt.&rdquo
Sophie gispte. &ldquoDet høres forferdelig ut! Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?&rdquo
&ldquoDu må finne de Tre Forheksede Steinene,&rdquo forklarte Lila. &ldquoDisse steinene en rød, en blå og en grønn er skjult dypt inne i skogen. Bare når de er plassert tilbake i Hjertet av Skogen vil magien bli gjenopprettet.&rdquo
Sophie følte en bølge av besluttsomhet. Dette var akkurat som historiene bestemoren hennes fortalte, og nå var hun helten i sitt eget fortellende eventyr! &ldquoJeg skal finne steinene,&rdquo sa hun selvsikkert. &ldquoHvor begynner jeg?&rdquo
&ldquoDen første steinen, den røde, er skjult i Ekkohulen,&rdquo sa Lila. &ldquoMen vær forsiktig, hulen er bevoktet av et skapning kjent som Skyggevampen. Du må være modig.&rdquo
Sophie nikket. &ldquoJeg er klar.&rdquo
Med Lila som veiledning la Sophie ut på sitt magiske oppdrag. Etter hvert som de gikk dypere inn i skogen, ble trærne høyere, og lyset ble dempet, noe som kastet lange skygger på bakken. Sophies hjerte raste, men hun var bestemt på å være modig. Etter en lang spasertur kom de til inngangen til Ekkohulen. Det var en mørk, smal tunnel som forsvant inn i siden av en bakke.
&ldquoSkyggevampen sover inne,&rdquo hvisket Lila. &ldquoVi må være veldig stille.&rdquo
Sophie tiptoet inn i hulen, holdende en liten lykt som Lila hadde gitt henne. Hulen var kald og fuktig, og skrittene deres ekkoet mot steinveggene. Da de ventet dypere inn i hulen, så de noe som lyste i det fjerne. Der, sittende på et podium, var den røde forheksede steinen. Den lyste som ild og kastet et varmt lys i mørket.
&ldquoDer er den!&rdquo hvisket Sophie spent.
Men akkurat da hun trådte frem for å ta steinen, ekkoet en lav growl gjennom hulen. Sophie frøs. Fra skyggene kom et stort skapning frem. Det hadde lysende røde øyne og skarpe klør, og kroppen så ut til å være laget av skygger.
&ldquoSkyggevampen!&rdquo gispes Lila.
Sophies hjerte banket i brystet hennes, men hun tok et dypt pust og husket bestemors historier. I fortellingene møtte heltene alltid fare, men de ga aldri opp. &ldquoJeg må være modig,&rdquo hvisket Sophie til seg selv.
Skyggevampen growlet og kastet seg mot dem, men Sophie sto fast. &ldquoStopp!&rdquo ropte hun.
Til hennes overraskelse nølte Skyggevampen, med lysende øyne som smalnet mens den studerte henne.
&ldquoJeg er ikke her for å skade deg,&rdquo sa Sophie med en rolig stemme. &ldquoJeg er her for å redde skogen og gjenopprette magien.&rdquo
I et øyeblikk var skapningen stille. Så, sakte, trådte den tilbake inn i skyggene og forsvant fra syne.
Lila fløy med vinger av forundring. &ldquoDu gjorde det, Sophie! Du var modig, og nå er steinen din!&rdquo
Sophie smilte mens hun forsiktig plukket opp den røde steinen. Den var varm å ta på, og hun kunne føle magien pulserende gjennom den.
Med den første steinen trygt i hånden fortsatte Sophie og Lila reisen sin. Neste stopp var Krystallfallene, hvor den blå forheksede steinen var skjult. Fossen var fantastisk, med vann som rann fra store høyder, og glitret i sollyset som diamanter.
&ldquoDen blå steinen er skjult bak fossen,&rdquo forklarte Lila. &ldquoMen det er en utfordring du må møte.&rdquo
Da de nærmet seg fossen, lød en stemme gjennom luften. &ldquoFor å finne den blå steinen, må du løse min gåte.&rdquo
Sophie så seg rundt, men kunne ikke se noen. &ldquoHvem er der?&rdquo spurte hun.
&ldquoJeg er ånden av Krystallfallene,&rdquo svarte stemmen. &ldquoBare de som er kloke kan passere.&rdquo
Sophie tok et dypt pust. &ldquoJeg er klar.&rdquo
Stemmen snakket. &ldquoJeg renner alltid, men jeg går aldri. Jeg har en seng, men jeg sover aldri. Hva er jeg?&rdquo
Sophie rynket pannen og tenkte hardt. Renner, men ikke går? En seng, men ingen søvn? Så kom det til henne. &ldquoEn elv!&rdquo utbrøt hun. &ldquoDu snakker om en elv!&rdquo
Stemmen humret. &ldquoBra jobbet, unge venn. Du kan passere.&rdquo
Fossen glitret, og en skjult dør dukket opp bak det strålende vannet. Inne fant Sophie den blå forheksede steinen, som lyste som havet på en solfylt dag.
&ldquoVi er nesten der!&rdquo jublet Lila. &ldquoBare én stein til å gå!&rdquo
Den siste steinen, den grønne, var skjult i Hviskegarden, en magisk hage fylt med snakkende planter og forheksede skapninger. Da de gikk inn i hagen, kunne Sophie høre plantene hviske til hverandre, bladene deres raslet med hemmeligheter.
&ldquoDen grønne steinen er skjult blant plantene,&rdquo sa Lila. &ldquoMen vær forsiktig. Noen av plantene kan prøve å lure deg.&rdquo
Sophie beveget seg forsiktig gjennom hagen, og lyttet til hviskingen fra plantene. Noen av dem mumlet nonsens, men andre ga nyttige hint. Til slutt fant hun en stor, vakker blomst med lysegrønne kronblader, og i sentrum av blomsten lå den grønne forheksede steinen.
&ldquoDu gjorde det, Sophie!&rdquo jublet Lila. &ldquoDu har funnet alle tre steinene!&rdquo
Med alle tre forheksede steinene i hånden, skyndte Sophie og Lila seg tilbake til hjertet av skogen, hvor Hjertet av Skogen en stor, gammel tre stod. Treets grener var høye og sterke, men bladene var matte og falmet.
&ldquoHjertet av Skogen er i ferd med å dø,&rdquo sa Lila trist. &ldquoMen med de tre steinene kan vi gjenopprette magien.&rdquo
Sophie plasserte forsiktig de røde, blå og grønne steinene i hulen av treet. Så snart hun gjorde det, eksploderte et strålende lys fra treet, og spredte seg gjennom hele skogen. Trærne lyste med nytt liv, blomstene blomstret sterkere enn noen gang, og luften var fylt med lyden av musikk og latter.
&ldquoMagien er gjenopprettet!&rdquo jublet Lila. &ldquoDu gjorde det, Sophie!&rdquo
Sophie strålte av stolthet. Hun hadde vært på et magisk eventyr, møtt utfordringer og reddet skogen. &ldquoJeg kunne ikke ha gjort det uten deg, Lila,&rdquo sa Sophie.
Da solen begynte å gå ned, visste Sophie at det var på tide å dra hjem. Hun sa farvel til Lila og lovet å besøke den Forheksede Skogen igjen en dag. Da hun gikk tilbake gjennom den lille døren, fant hun seg selv stående ved kanten av landsbyen sin, med skogen som glødet svakt bak seg.
Sophie smilte mens hun gikk hjemover. Hun hadde oppdaget magien i skogen, men enda viktigere, hun hadde oppdaget magien innen seg selv magien av mot, vennlighet og troen på det umulige.
Og slik kom Sophie hjem, med hjertet fullt av undring og magi, vel vitende om at verden var full av eventyr som bare ventet på å bli oppdaget.
Slutt.
