Det var en gang en stille liten landsby omkranset av bakker og elver, hvor det bodde en seks år gammel jente ved navn Stella. Stella hadde mykt brunt hår, glitrende grønne øyne, og et hjerte fullt av undring. Hennes favorittdel av dagen var leggetid, for det var da moren hennes ville fortelle henne magiske historier om fjerne land, fortryllede skapninger og mystiske eventyr. Men det som Stella elsket mest, var å se på månen før hun sovnet. Hun trodde månen var magisk, som passet på henne og lyste opp drømmene hennes.
En kveld, mens Stella satt ved vinduet på soverommet sitt med sin kosebunny, Twinkle, la hun merke til noe merkelig. Månen, som vanligvis var lysende og gylden, så blek og matt ut. Lyset dens lyste knapt opp nattehimmelen, og stjernene rundt så ut til å blafre svakt.
"Mama," sa Stella, og løp til moren sin. "Månen ser ikke riktig ut. Den er så svak. Hva skjer?"
Moren hennes så ut og smilte forsiktig. "Kanskje månen er trøtt i kveld," sa hun. "Ikke vær redd, min lille stjerne. Få deg litt hvile, og kanskje vil du drømme om hvorfor månen er så matt."
Selv om morens ord var beroligende, kunne ikke Stella unngå å føle seg bekymret. Hun klatret opp i sengen, klemte Twinkle tett, og stirret på den bleke månen gjennom vinduet til øynene hennes ble tunge, og hun falt i søvn.
Men Stellas søvn varte ikke lenge. Hun ble vekket av et mykt, sølvaktig lys som fylte rommet hennes. Hun satte seg opp og gned øynene, bare for å finne en liten, lysende skikkelse stående ved foten av sengen hennes. Det var en Månespirit, ikke større enn hånden hennes, med glitrende vinger og et ansikt som funklet som stjernestøv.
"Hei, Stella," sa ånden med en myk, melodisk stemme. "Ikke vær redd. Mitt navn er Luma, og jeg har kommet for å be om hjelpen din."
Stella blinket i overraskelse. "Du kjenner navnet mitt? Hvorfor trenger du hjelpen min?"
"Månen mister sitt lys," forklarte Luma. "Og med det, blir drømmene i verden svakere. Uten månens glød kan barn overalt slutte å drømme vakre drømmer."
"Det er forferdelig!" sa Stella, og klemte Twinkle tett. "Hvordan kan jeg hjelpe?"
"Månen trenger sin Månestrålekrystall for å skinne klart," fortsatte Luma. "Men krystallen har blitt stjålet og gjemt langt borte, forbi de Drømmeaktige Himmelslandene. Jeg har blitt sendt for å finne noen modige og snille nok til å hente den. Vil du hjelpe oss å redde månen?"
Stella tenkte kun et øyeblikk før hun nikket. "Ja, jeg vil hjelpe. La oss gå, Luma!"
Lumas vinger glitret da hun smilte. "Hold fast i Twinkle, så tar jeg deg med til de Drømmeaktige Himmelslandene."
Den lille ånden vinket med hånden, og en myk, magisk vind feide gjennom rommet. Stella følte seg løftet opp i lufta. Hun holdt Twinkle tett mens rommet hennes forsvant, og hun fant seg selv svevende gjennom en verden av virvlende farger. De Drømmeaktige Himmelslandene var helt annerledes enn noe Stella noen gang hadde forestilt seg. Grunnen var laget av fluffy skyer som skinte i rosa og gull. Flytende øyer dekket av glitrende blomster svømte sakte rundt dem, og luften luktet søtt, som honning og lavendel.
"Dette er vakkert!" sa Stella, med store øyne fulle av undring.
"Det er det," svarte Luma. "Men Månestrålekrystallen er langt borte, og vi må skynde oss. Det er tre utfordringer vi må møte for å nå den. Er du klar?"
Stella nikket modig. "Jeg er klar."
Den første utfordringen dukket opp da de nærmet seg en funklet elv. Vannet var så klart at Stella kunne se små fisk som lyste under overflaten. Men det var ingen bro eller steiner å tråkke på, og elven var for bred til å hoppe over.
"Hvordan skal vi komme over?" spurte Stella.
"Vi trenger hjelp," sa Luma, og pekte på en gruppe svaner som hvilte på elvebredden.
Stella nærmet seg svanene forsiktig. "Unnskyld meg," sa hun vennlig. "Vi må krysse elven for å hjelpe månen. Kan dere hjelpe oss?"
Den største svanen, med fjær som skinte som sølv, så på Stella tankefullt. "Hvorfor skal vi hjelpe deg, lille venn?" spurte den.
"Fordi månens lys falmer," forklarte Stella. "Hvis vi ikke henter tilbake Månestrålekrystallen, vil nattehimmelen miste sin magi, og drømmene vil falme bort."
Svanen nikket. "Klatre opp på ryggen vår, så skal vi bære deg over."
Stella og Luma klatret opp på svanene, som gled grasiøst over elven. På den andre siden takket Stella dem. "Lykke til," sa svanene mens de svømte bort.
Den andre utfordringen kom da de nådde et felt av glitrende blomster. Blomstene var vakre, men de vokste så tett sammen at det ikke var noen sti videre.
"Hva gjør vi nå?" spurte Stella.
Luma pekte mot en liten gruppe ildfluer som svevde over blomstene. "Kanskje de kan hjelpe."
Stella ropte ut, "Hei, ildfluer! Kan dere hjelpe oss å finne en vei gjennom blomstene?"
Ildfluene summet nærmere, deres små lys blafret som stjerner. "Hvorfor skal vi hjelpe deg?" spurte en av dem.
"Vi prøver å redde månen," sa Stella. "Uten dens lys, vil nattehimmelen og drømmene falme bort."
Ildfluene hvisket sammen, før de nikket. "Følg oss," sa de.
Ildfluene fløy foran, og laget en glitrende sti gjennom blomstene. Stella og Luma fulgte etter, veien deres opplyst av de små, blinkende lysene. "Tusen takk," sa Stella da de nådde den andre siden.
Den siste utfordringen kom da de nærmet seg Månestrålekrystallen. Den svevde inne i en glitrende boble på en høy høyde. Men som vokter over bakken var det en skyggelig skikkelse med glitrende røde øyne. Den så ut som en ulv laget av tåke, med en form som skiftet og virvlet.
"Hvem tør å nærme seg Månestrålekrystallen?" brølte ulven.
Stella tok et dypt pust og trådte frem. "Jeg er Stella," sa hun. "Jeg har kommet for å ta krystallen tilbake til månen, hvor den hører hjemme."
Ulvens røde øyne smalnet. "Og hvorfor skal jeg la deg ta den?"
"Fordi månen deler sitt lys med alle," sa Stella. "Den er ikke ment å bli gjemt bort. Uten den vil nattehimmelen bli mørk, og drømmene vil forsvinne. Vennligst la oss returnere den."
Ulven stirret på henne i lang tid, før den sakte trakk seg til side. "Du har et snilt hjerte," sa den. "Ta krystallen."
Stella nærmet seg boblen og strakte ut hånden. Så snart hun berørte den, forsvant boblen, og Månestrålekrystallen svevde forsiktig inn i hendene hennes. Den var varm og pulserte med mykt lys, som et lite hjerte.
"Du gjorde det, Stella!" jublet Luma, mens vingene hennes flagret av glede.
Tilbakereisen til månen var fylt med latter og lettelse. Stella holdt Månestrålekrystallen tett mens de svevde gjennom de Drømmeaktige Himmelslandene. Da de nådde månen, plasserte Stella krystallen på sin rettmessige plass. Øyeblikkelig ble månens lys klarere, og spredte seg over nattehimmelen og lyst opp stjernene.
"Månen skinner igjen!" sa Stella, med hjertet fullt av glede.
"Takket være deg," sa Luma. "Du har reddet månen og drømmene i verden."
Mens månens lys badet jorden nedenfor, følte Stella en varm glød i brystet sitt. Luma rørte hånden hennes og sa, "Det er på tide for deg å dra hjem nå, Stella. Men husk, månen og stjernene vil alltid passe på deg."
I løpet av et blunk var Stella tilbake i sengen sin, med Twinkle fremdeles i armene. Hun så ut av vinduet, og månen skinte klart, omgitt av en himmel fylt med blinkende stjerner. Stella smilte og hvisket, "God natt, måne."
Og mens hun gled inn i søvn, var drømmene hennes fylt med glitrende elver, skinnende blomster, og den magiske reisen hun aldri ville glemme.
Slutt.
