Det var en gang, i et fjernt land, et magisk rike kalt Eldoria. Det var et sted hvor eventyr kom til liv, hvor trærne hvisket hemmeligheter, og hvor stjernene lyste litt sterkere. Eldoria ble styrt av en snill og klok dronning ved navn Seraphina, som var elsket av alle sine folk. Rikets var fylt med glede, latter og magi, men det var én ting som gjorde Eldoria spesiell over alle andre dets historier.
I Eldoria var historier ikke bare ord på papir. Hver historie hadde sitt eget liv og sin egen magi. Folket i Eldoria trodde at historier var hjertet av riket, og uten dem ville magien blekne. Så, hvert år, var det en stor festival hvor alle fortalte sine favoritt historier. Den største historien av alle handlet om en skjult skatt, sagt å være begravet dypt innen rikets grenser, ventende på å bli funnet av noen modige og ærlige.
I en liten hytte nær skogen bodde en ung jente ved navn Ella. Ella var ti år gammel, med langt gyllent hår og nysgjerrige grønne øyne. Hun elsket historier mer enn noe annet i verden. Bestemoren hennes fortalte eventyr hver kveld før leggetid, og Ella drømte om riddere, drager og magiske land. Men det var én historie som Ella elsket mest, og det var historien om den glemte skatten i Eldoria.
Ella hadde hørt historien mange ganger, men ingen hadde noen gang vært i stand til å finne skatten. Det ble sagt at bare de som virkelig forsto betydningen av historier kunne finne den. Ella pleide ofte å sitte ved vinduet og se ut mot de fjerne fjellene, og lure på om hun noen gang ville være den som oppdaget skatten.
En lys og solfylt morgen bestemte Ella seg for at det var på tide med sitt eget eventyr. Hun pakket en liten sekk med litt brød, ost, og en kann med vann, og la i vei inn i skogen. Hun fortalte ikke noen hvor hun gikk, ikke engang bestemoren sin, fordi hun ville at dette skulle bli hennes egen historie.
Mens Ella gikk dypere inn i skogen, merket hun at luften føltes annerledes. Trærne så ut til å slynge med energi, og fuglene sang sanger som hørtes ut som de fortalte sine egne historier. Ella smilte til seg selv, og følte magien fra Eldoria hele veien rundt henne.
Etter å ha gått i flere timer, kom Ella over en liten, sprudlende bekk. Mens hun knelet ned for å ta en drink, hørte hun en stemme bak seg. "Er du tapt, unge venn?" spurte stemmen.
Ella snudde seg og så en liten, lysende skapning sveve i luften. Det var en fe, med sølvvinger som glitret i sollyset. Feens øyne strålte av nysgjerrighet mens hun så på Ella.
"Jeg er ikke tapt," svarte Ella. "Jeg leter etter den glemte skatten i Eldoria! Vet du hvor jeg kan finne den?"
Feen fniste og flagret med vingene. "Den glemte skatten, sier du? Mange har søkt etter den, men ingen har funnet den. Hva får deg til å tro at du kan?"
Ella sto oppreist og smilte selvsikkert. "Jeg tror på magien i historier. Jeg vet at hvis jeg lytter nøye, vil historiene lede meg."
Feen snudde hodet, imponert over Ellas svar. "Vel, jeg vil hjelpe deg, men du må bevise at hjertet ditt er rent. Følg meg."
Feen førte Ella dypere inn i skogen, hvor trærne ble høyere og luften så ut til å glitre med magi. Mens de gikk, fortalte feen Ella historier historier om modige riddere, fortryllede skoger, og magiske skapninger. Ella lyttet nøye, vel vitende om at hver historie inneholdt en ledetråd.
Til slutt kom de til en lysning i skogen, hvor en stor stein sto i sentrum. Steinen var dekket av eldgamle skrifter som Ella ikke kunne lese.
"Skatten er nær," sa feen. "Men for å finne den, må du løse gåten til steinen. Lytt nøye."
Feen fløy nærmere steinen og begynte å tale med en myk, melodisk stemme
"I hjertet av historien, sannheten finnes,
Hvor vennlighet og mot alltid er til stede.
Skatten du søker er ikke laget av gull,
Men noe mer verdifullt, eller så har du blitt fortalt."
Ella rynket pannen, og tenkte nøye over ordene. Hun lukket øynene og tenkte på alle historiene hun hadde hørt. De var fylt med helter som var modige og snille, som hjalp andre og trodde på magien rundt dem.
Plutselig kom det til henne.
"Skatten er ikke noe du kan holde," sa Ella høyt. "Det er magien i historiene selv! Den ekte skatten er kraften i historiene til å lære oss og hjelpe oss vokse."
Feen klappet hendene og lo av glede. "Du er klok utover dine år, Ella. Du har funnet den sanne skatten i Eldoria."
Mens Ella sto der, begynte bakken under henne å glitre, og fra jorden reiste en vakker bok seg opp. Omslaget til boken var prydet med edelstener, og sidene skinte med et mykt, gyllent lys.
"Dette er Boken om Historier," forklarte feen. "Den inneholder alle historiene fra Eldoria, både fortid og fremtid. Ved å finne den sanne betydningen av skatten, har du fortjent retten til å beskytte den."
Ella tok forsiktig boken i hendene. Den føltes varm, som om den var levende. Hun smilte, vel vitende om at dette var den største skatten av alle ikke gull eller edelstener, men historiene som hadde formet hennes rike.
"Men hva skal jeg gjøre med den?" spurte Ella.
Feen smilte vennlig. "Du må dele historiene med andre. Lær dem leksjonene om vennlighet, mot og kjærlighet. Så lenge du holder magien i historiene i live, vil Eldoria aldri miste sin magi."
Ella nikket, og forsto sitt nye ansvar. Hun takket feen for hennes hjelp og begynte reisen tilbake til landsbyen sin, med Boken om Historier trygt klemmet under armen. Mens hun gikk, tenkte hun på alle menneskene hun ville dele historiene med bestemoren, vennene, og til og med fremmede som passerte gjennom landsbyen.
Da Ella kom hjem, ble hun møtt med klemmer og jubel. Innbyggerne hadde vært bekymret for henne, men da hun viste dem Boken om Historier, smeltet bekymringene deres bort.
I mange år reiste Ella rundt i Eldoria, og delte magien av historier med alle hun møtte. Hun fortalte fortellinger om vennlighet og mot, om kjærlighet og vennskap, og om magien som levde i hver eneste historie. Og så lenge historiene ble fortalt, forble Eldoria fullt av magi og under.
Og slik var den glemte skatten ikke lenger glemt, og Eldorias magi levde videre i generasjoner fremover.
Slutt.
