Følg Den Hviskende Kompassen - En Fortryllende Eventyrfortelling

Lena var en ordinær jente i en ordinær by, hvor ingenting noen gang så ut til å endre seg. Hun tilbrakte dagene sine med å lese bøker om store eventyr, men innerst inne lengtet hun etter et eget. En kveld, mens hun utforsket bestemorens loft, snublet hun over et merkelig objekt et lite, gyllent kompass som lå i en gammel, treboks. Kompasset hadde intrikate utskjæringer langs kantene, og da Lena plukket det opp, la hun merke til noe ekstraordinært nålen snurret vilt før den landet i en retning som ikke stemte overens med den vanlige nord.
Nysgjerrig snudde hun kompasset og så en svakt innskrift "Følg hvor hjertet leder, og stien skal bli avslørt. " I det hun leste ordene høyt, fylte en plutselig vindkast loftet, og rommet rundt henne begynte å glitre. Før hun kunne reagere, omfavnet et strålende lys henne, og hun følte seg hevet fra bakken.
Da lyset ble borte, fant Lena seg selv stående i et stort, fantastisk landskap. Rullende bakker av fiolett gress strakte seg milevis, og himmelen glitret med gyldne skyer. Fortryllede fugler med fjær som flytende sølv svevde over hodet hennes, og sang melodier som fikk henne til å føle seg både velkommen og målløs. Hun holdt kompasset tett, og innså at det hadde brakt henne til dette merkelige og vidunderlige stedet. Da hun tok et skritt fremover, snurret kompassnålen igjen og pekte mot en fjern skog. Uten noe annet valg fulgte hun dens veiledning. Skogen var ulik noe hun noen gang hadde sett trær med glødende blader hvisket hemmeligheter til hverandre, og bekker av funklet vann nynnet med myke, musikalske toner. Mens Lena gikk, la hun merke til en skikkelse foran seg. Det var en eldre kvinne med dypt liggende, vennlige øyne og en kappe laget av vevd stjernelys.
"Ah, en reisende," sa kvinnen varmt. "Det hviskende kompasset har valgt deg. Det betyr at du har mye å lære. "
Lena nølte. "Lære? Hva mener du?" Kvinnen smilte og gestikulerte mot kompasset. "Dette objektet tar ikke bare en fra sted til sted. Det avslører reisen til hjertet. Du må følge hvor det leder og oppdage leksjonene det ønsker å lære. "
Før Lena kunne spørre mer, snurret kompassnålen igjen, denne gangen mot et fjell i det fjerne. Hun takket kvinnen og satte kurs mot den tårnhøye toppen.
Reisen var ikke lett. Mens hun klatret, ble luften kaldere, og stien ble brattere. Hun snublet mer enn én gang, men hver gang hun falt, pulserte kompasset varmt i hånden hennes, som om det oppmuntret henne til å fortsette. Til slutt nådde hun en platå hvor en enorm ørn med fjær av ren safir ventet på henne. Ørnen betraktet henne med gjennomtrengende øyne. "Hvorfor har du kommet, reisende?"
Lena svelget nervøsiteten sin og holdt opp kompasset. "Jeg følger hvor det leder. Jeg tror jeg skal lære noe. "
Ørnen nikket. "Så fortell meg, hva frykter du mest?" Spørsmålet kom overraskende på henne. Hun hadde fryktet mange ting å være alene, å feile, aldri finne sitt eget eventyr men hun hadde aldri sagt dem høyt. Hun nølte før hun svarte "Jeg frykter at jeg aldri vil være modig nok for de tingene jeg drømmer om. "
Ørnen slapp ut en dyp, rumlende lyd, nesten som latter. "Mod er ikke fravær av frykt, barn. Det er å gå videre til tross for det. " Med det strakk ørnen sine mektige vinger, og skapte en vindkast så sterk at Lena nesten mistet balansen. Da hun så ned på kompasset, hadde nålen skiftet igjen, og pekte mot en dal nedenfor. Hun takket ørnen og begynte forsiktig å gå ned fjellsiden.
Dalen var fylt med tårnhøye blomster som svaiet som om de var levende. I midten stod en liten gutt, ikke eldre enn sju, som gråt stille. Lena nærmet seg ham forsiktig. "Er du tapt?" spurte hun. Gutten nikket, tørket tårene sine. "Jeg skulle ta med landsbyen en kurv med gyldne bær fra skogen, men jeg ble redd og løp bort. Nå vet jeg ikke veien tilbake. "
Lena tenkte på ørneordene. Mot er ikke fravær av frykt. Hun så på kompasset, som nå pekte mot en klynge trær i det fjerne. "Jeg tror jeg kan hjelpe deg," sa hun med et beroligende smil. Hånd i hånd fulgte de kompassets retning. Underveis fortalte Lena gutten historier om modige helter som møtte frykten sin, og for hvert skritt innså hun at hennes egne tvil ble mindre. Til slutt nådde de landsbyen, hvor guttens familie møtte ham med lettede omfavnelse.
Da Lena snudde seg for å gå, kom en eldre mann fra landsbyen bort til henne. "Du har vist vennlighet og mot. Kompasset har valgt godt. " Før hun kunne svare, lyste kompasset sterkt, og nok en gang begynte verden rundt henne å glitre. Lys omfavnet henne, og hun følte seg hevet opp i luften.
Da hun åpnet øynene, var hun tilbake på bestemorens loft, det gyldne kompasset fremdeles holdt i hendene hennes. Alt var akkurat som det hadde vært, bortsett fra en ting. Hun var annerledes nå. Hun hadde møtt frykten sin, hjulpet en annen i nød, og lært at mot ikke handlet om å aldri være redd, men om å presse fremover til tross for det. Lena smilte og la kompasset tilbake i den tre boksen, vel vitende om at hun ikke trengte å vente på et eventyr for å finne henne. Hun var klar til å skape sitt eget.
Og fra den dagen av, lot hun aldri frykten stoppe henne fra å jage drømmene sine.